Feed on
Posts
Comments

I det fjerne

En ambulanse høres i det fjerne utenfor soveromsvinduet. Jeg ligger i sengen. Dyna er varm og godt pakket rundt meg. Følelsen av trygghet er til å ta og føle på. Ved siden av meg ligger kjæresten. Pusten går sakte. Svakt. Den rører noe inni meg. Får det til å kile i magen. Lykkefølelse. Jeg er lykkelig. Skjermet for omverdenen. Om bare for en saktens stund.

En ambulanse høres i det fjerne. En lyd de fleste ikke lenger tenker over. Den er vanlig. Den filtreres ut. Sirenene avtar. Bak lyden av sirenene finnes det skjebner. Et liv som har blitt endret. Kanskje flere. Noe uforutsett har oppstått. Noe plutselig. Helt uten forvarsel. Kanskje har pårørende ligget godt pakket inn i dyna. Sånn som meg. I den tro om at verden er forutsigbar. Lykkelig uvitende om telefonen som hvert sekund ringer, og setter lykkerusen på vent. Knuser den til finkornet grus.

Ambulansen høres i det fjerne. Noen har det vondt. Lider. Har fått sin verden snudd opp ned i løpet av et lite øyeblikk. Ingenting har pekt mot at dette skulle skje. Det rammer tilfeldig. Et liv endres kanskje for alltid. Et liv ebber kanskje ut.

For alltid.

En ambulanse høres i det fjerne.

——–

(Jeg vil oppfordre alle til å støtte Norsk Luftambulanse som gjør en utrolig viktig jobb. De kan være raskt til stede når uhellet først er ute. Ditt bidrag kan være med på å utgjøre forskjellen mellom liv og død)

 

 

 

Shelterbox

Jeg er medlem av en organisasjon som kalles Rotaract. Dette er på en måte ungdomsorganisasjonen til storebror Rotary. Vi har møter annenhver uke, der vi hører på foredrag og snakker om flere spennende temaer. Tanken bak organisasjonen er å utvikle seg selv som menneske og å øke sin kunnskap om samfunnet generelt. I tillegg samler vi inn penger til veldedige organisasjoner.

En av disse organisasjonene er Shelterbox. I morgen skal vi ha kaffe- og vaffelsalg for å samle inn penger til denne organisasjonen. Jeg føler at Shelterbox er noe folk flest ikke har hørt så mye om, i alle fall var det ukjent for meg og min kjære før vi ble med i Rotaract.

I korte trekk går Shelterbox ut på at katastroferammede mottar en boks som inneholder alt man trenger i den umiddelbare tiden etter at en katastrofe har inntruffet. Blant annet kan det nevnes telt og livsnødvendig utstyr som man kan klare seg med mens man er hjemløs og venter på å få nytt hjem eller å komme tilbake til sitt gamle. Boksen skal kunne brukes av en hel familie på en gang.

Dette er et veldig interessant konsept som jeg føler har falt litt i skyggen av de andre hjelpeorganisasjonene. Ta gjerne en titt på hjemmesidene til Shelterbox for å lese mer.

 

Thoughts of laziness

I dag stoppet jeg opp i resepsjonen på Elixia. Jeg pleier som regel å gå rett ut når jeg skal hjem. I dag stoppet jeg. Ikke fordi jeg hadde lyst til å stoppe, men fordi jeg var nysgjerrig. Og litt irritert. Det har seg sånn at det i cardioavdelingen er 5 TV’er. De siste dagene har kun 3 av de fungert, derav 1 med SVT sitt prøvebilde som eneste underholdning. Jeg spurte om de hadde planer om å fikse de snart, da jeg syns det er kjedelig å løpe uten å ha noe å glo på.

Det slo meg da jeg stod der at jeg har blitt et produkt av det moderne samfunnet. Her bor jeg i Norge, med alt det innebærer av vakker natur. Likevel velger jeg å trene inne. Inne i et lokale med dårlig ventilasjon. Inne hvor tiden står stille og hvor man må se på TV mens man trener. Jeg betaler over 500 kroner i måneden for denne “herligheten”. Har vi virkelig kommet så langt at vi må ha luksus, teknologi og fasiliteter for å få oss opp av sofaen? Klarer ikke lenger en sunn kropp og en god helse å være eneste motivasjon for treningen lenger? Det ser ikke sånn ut. Jeg vet at jeg langt fra er den eneste som tyr til sentrene og som er slave av mølla og andre apparater. Egentlig burde vi skamme oss. Virkelig.

Fine ting

Siden noe av det jeg jobber med om dagen er å fokusere på positive ting i hverdagen, er det vel ingenting som er bedre enn å bruke dette som jeg fant hos fine, fine Plosiv. Søtt lite skjema som gjør at man faktisk ser de små positive tingene i hverdagen man gjerne har glemt.

Finest…

Å le av: Min kjære når han etterligner meg. Vet ikke hvorfor det er så morsomt, men det er noe ved det som gjør at jeg ler. Hver gang.

Å grine av: TV-serier. Jeg griner av TV-serier jeg liker, enten det er bryllup, død, romantikk eller andre ting. Deilig følelse å gråte av noe som er så fjernt fra virkeligheten, uten at jeg klarer å sette ord på hva det er som trigger tårene.

Å tenke tilbake på: Lykkefølelsen jeg fikk de gangene våren tittet frem da jeg var liten. Paradisen tittet så vidt frem fra snøen, løvetannen begynte å spire og sykkelen kunne tas frem. Første dag i t-skjorte var ubeskrivelig deilig. For ikke å snakke om lukten. Beste lukten ever.

Å glede seg til: Å reise til nye steder sammen med min kjære. Å få barn. Å kunne utvikle meg selv som person, både personlig og i mitt virke som lærer.

Der du bor: At det ikke er langt til noe. Jeg er bare et par minutter unna alt jeg måtte ønske av butikker, transport, restauranter og lignende. Og for øyeblikket er vitrineskapet vårt det fineste, klarer ikke se meg mett på det.

Der du kommer fra: Familien min, uten tvil. Jeg har en mamma med en vilje og styrke som tar pusten fra de fleste. En pappa som er snill som dagen er lang og som alltid har en vittig kommentar på lur. En bror som er omtenksom, snill og som betyr mye for meg. En søster som er mitt største forbilde og som jeg er uendelig glad i. Familie er det viktigste i livet!

I klesskapet: En kjole jeg kjøpte til nyttårsaften 2010 og tilhørende bolero. Sort kjole og glitrende bolero. Føler meg alltid så fjong og snasen i de klærne. Skulle ønske jeg kunne bruke dem litt mer, egentlig.

I skohylla: Mine splitter nye Nike Shox. Det vil si, jeg kjøpte de i høst, men rakk ikke bruke de mer enn et par ganger før snøen kom. Gleder meg til å ta dem i bruk nå som våren er rett rundt hjørnet!

På iPod-en: Comptine D’Un Autre Ete (Fra Amélie), The Brothel, Fix You og med Hearbeats. Har ikke oppdatert den på lenge, så det er ikke så mye ny musikk der.

I dag: At jeg klarte å karre meg på treningssenteret selv om formen absolutt ikke var på topp. De som kjenner meg vet hvilken prestasjon det faktisk var.

Distance

Avstand.
For langt borte.
Jeg kan kjenne din smerte.
Føle den.
Sørge over den.
Skulle ønske jeg kunne være der.
Holde rundt deg.
Klemme deg.
Vise deg at jeg bryr meg.
Om deg.
Om hvordan du har det.
Sammen er vi sterke.
Du er sterk.
Jeg tror på deg. Alltid.
For meg vil du alltid være et forbilde.
Uansett.
Avstand.

A trip down memory lane

Barndommen. Tiden da man bekymringsløst og fornøyd utfoldet seg på ulike arenaer. Barndommen. Av og til kommer den tilbake til meg. Tilbake i form av minner. En lukt jeg husker fra den tiden. En lyd. Et bilde. Ting man i utgangspunktet trodde man hadde glemt, men som gjør en nostalgisk. Nostalgisk og tankefull. Nostalgisk og glad.

Da jeg var liten var dinosaurer det helt store. Det var et must med dinosaurgenser, dinosaurbukse og dinosaurlue. Hadde du toppet det hele med snowjogger kunne du være sikker på at du var den kuleste i gata. Diesel, Hello Kitty og andre slike merker eksisterte kun i en fjern fremtid.

Jeg kan enda kjenne den første lukten av vår og hvilken følelse jeg fikk av den. Tiden da snøen smeltet og man så vidt våget seg ut i t-skjorte. Selvfølgelig mot mammas advarsler om forkjølelse. Gleden av å se strekene fra paradisen titte frem fra snøen. Gleden av å hoppe paradis og å kunne bruke den nye paradissteinen. Gleden av å se løvetannen spire for første gang den våren.

Som eneste jente i gutteflokken ble jeg en solid fotballspiller. Jeg elsket å spille fotball. Fra morgen til kveld. Om sommeren var jeg så opptatt med å spille fotball at jeg ikke hadde tid til å se på barne-TV. Om vinteren var det først og fremst ishockey som stod høyt. Skøyteis ble gjort klar på fotballbanen. Jeg husker enda da jeg knuste alle mammas tallerker i vegghylla med ishockeykølla i det jeg gikk forbi dem. Det ble rabalder.

Jeg husker spenningen av å utforske naboguttens garasje, og frykten jeg kjente da jeg måtte fortelle mamma at jeg hadde tråkket i et oljefat der inne med mine splitter nye joggesko. Det var den første av to ganger jeg skulle få husarrest. Den andre var da jeg og naboguttene gikk opp på et berg vi godt visste vi ikke hadde lov til å gå opp på. Lite visste vi om hvilke farer som kunne oppstå der oppe. Vi lot nysgjerrigheten ta overhånd, uten å tenke konsekvenser. Det er jo sånn det er å være barn. Man lever der og da.

Jeg husker sene kvelder med “Hull i hatten.” Med boksen går. Sykkelen ble aktivt brukt. Herregud som vi syklet. Frem og tilbake. Opp og ned. Ingenting kunne stoppe oss. Jeg husker alle de hemmelige klubbene våre. Turtlesklubben. Søppelklubben. Begge gikk til grunne før man i det hele tatt hadde begynt. Å samle sverd fra Turtles-isen var ikke god business. Det var heller ikke søppelplukkingen.

Minner. Bilder. Av bading i sprederen. Lukten av nyklippet gress. Av regnvått gress. Utallige timer på bygdas badeplass der kampen om den rosa baderingen pågikk kontinuerlig. Den evige rivaliseringen mellom meg og nabogutten om hvem som til en hver tid skulle være bestevenn med gutten borti gata. Jeg husker skuffelsene. Hvor vanskelig det var å tilpasse seg. Ensomheten og gråten da stygge ord gang på gang haglet etter meg fra en og samme person. Jeg husker forelskelsene. Min første kjæreste. Hvordan vi såvidt turde å se på hverandre i skolegangene. Brevet han skrev da han gjorde det slutt med begrunnelsen “Jeg er nåk for ong.” Vi var bare ti år gamle.

Barndommen var hard. Brutal. Men samtidig helt fantastisk. Så bekymringsløs jeg var. Så aktiv. Så lykkelig. Uvitende om hvilken fremtid jeg stod ovenfor levde jeg hver dag til det fulle. Av og til skulle jeg ønske at man fortsatt hadde litt av den barnlige mentaliteten boende i seg. Kanskje har vi det, men velger å gjemme den langt der inne. Jeg er uansett glad for at jeg har så mange gode minner å se tilbake på. Å kunne vite at man har levd. Det er en følelse det er verdt å kjenne på.

Mitt 2010

Året 2010 er over. Foran oss ligger 2011 og alt det har å by på. Det ukjente. Det uvisste. Er det en ting 2010 har lært meg, så er det at man aldri vet hva som venter rundt neste sving. Man er nødt til å leve i nuet. Nyte hver dag. Hver time. Hvert minutt. Et tanke de fleste av oss kan være enige i, men som likevel er vanskelig å etterleve.

2010 har vært et av mine vanskeligste år hittil. Jeg har vært langt nede, så langt nede at jeg har måttet få hjelp til å komme opp igjen. Jeg har kommet et godt stykke på vei, men det er fortsatt et stykke igjen. Er det noe 2010 har lært meg, så er det å være sterk. Være sterk, og å se på seg selv med positive og rosende øyne. Legge merke til de små tingene jeg gjør. De positive tingene. De positive tingene som gjør meg til den jeg er. Det er veldig vanskelig, men gudene skal vite at jeg prøver hver dag. En ting skal i allefall være sikkert, uten mine fantastiske og enestående kollegaer hadde veien vært mye lengere å gå. Takk for at dere stod støtt bak meg når jeg vinglet som verst. Takk for alle ord og alle handlinger. Det er godt å vite at man er verdsatt og at noen bryr seg.

2010 var året da min kjære Tom McRae nok en gang skapte magisk stemning på Rockefeller. 2010 var året da min kjære og jeg dro på indisk matlagingskurs i den tro om at vi nå skulle bli indiske mesterkokker. Kokeboken ligger fortsatt fin og ubrukt i bokhylla. 2010 var året da jeg fikk oppleve Amsterdam og alt det byen hadde å tilby. Jeg var på sightseeing, spiste god mat, handlet og koste meg sammen med den vakreste skapningen i verden. 2010 var året da jeg ble mer og mer forelsket, i den samme fyren som jeg har vært så heldig å få være sammen med i snart fire år. 2010 var året jeg sa jeg elsker deg for første gang.

2010 var året da jeg betalte nærmere 2000 kroner for å følge LSK på Åråsen, og året da jeg gang på gang måtte gå skuffet hjem med tap i bukselomma. 2010 var året da jeg gikk ned mange kilo og dermed ga meg troen på at det er mulig å nå mitt endelige mål. 2010 var året for nye bekjentskaper, da jeg var så heldig å få treffe flotte Plosiv. 2010 var året for å også pleie gamle bekjentskaper, og det varmet godt da min kjære Malin bestemte seg for å flytte til Oslo og dermed også nærmere meg. 2010 var året da min store barndomsdrøm gikk i oppfyllelse etter alle disse årene: Å kunne få besøke Paris. Nesten to uker i Paris er en reise jeg sent vil glemme. Inntrykk, opplevelser og minner for livet. 2010 var året jeg reiste på en uforglemmelig hyttetur med Dreamteam.

2010 var året jeg var så priviligert at jeg fikk være lærer i en splitter ny skole, med det som antakelig er verdens beste elever. 2010 var året da jeg fikk en av de hyggeligste foreldremailene noen sinne, en mail som både er skrevet ut og rammet inn på veggen, samt lagret i Evernote for alltid. Slike varmende ord er ikke hverdagskost som lærer.

2010 var året da jeg igjen fikk bevist hvor viktig familien er for meg. 2010 var året jeg fikk lov til å være tante for verdens nydeligste treåring, og året hvor jeg fikk vite at jeg skulle bli tante til ei ny lita prinsesse. Hun har fortsatt ikke bestemt seg for å komme ut, men jeg tipper at det skjer ganske snart.

2010 er året da jeg lærte meg selv bedre å kjenne.

Foran meg ligger 2011. Uåpnet. Full av forventninger og håp er jeg klar for å ta fatt på det nye året. Jeg håper og tror at det blir et år fyllt av glede, opplevelser, inntrykk og lærdom. Jeg er sikker på at jeg på et tidspunkt vil nå toppen av den bakken jeg er på vei oppover. Jeg er priviligert, for jeg har de mest fantastiske menneskene i livet mitt.

Mamma, pappa, bror og søster – Takk for at dere er akkurat de dere er.

MariusTakk for at du står støtt sammen med meg. Hver dag. Alltid. Jeg setter umåtelig pris på deg. Jeg elsker deg.

Jeg ønsker alle et fantastisk godt nytt år, håper det blir fantastisk for dere alle!

Julelykke

Julen er tiden for takknemlighet. For glede. For kjærlighet og omtanke. I dag er jeg så utrolig takknemlig og ikke minst overveldet over alt det fine jeg har fått. Å vite at mennesker bryr seg så mye om meg til å gi meg så mye fint er noe som virkelig varmer. Jeg har fått alt jeg kan ønske meg og mer til.
Jeg er elsket og jeg elsker tilbake. Jeg har en fantastisk familie og en fantastisk svigerfamilie. Jeg er heldig. En av de heldige.

Jeg ønsker likevel at julen skal være en tid til ettertanke og refleksjon. Ikke alle er like heldige som meg. Eller som deg. Noen har mistet noen i nær familie og klarer ikke helt å finne julefølelsen. Andre er ensomme. Har ingen å være sammen med. Noen har ikke penger og har så vidt råd til å kjøpe mat. I VG leste jeg om en 1,5 år gammel gutt som ble kjørt ned av et familiemedlem og døde. På selveste julaften. Det finnes ikke ord for hvor tragisk det er.

Jeg ser en tendens til at vi mennesker stadig blir grådigere. Vi forlanger mer og ønsker mer for hvert år som går.
Midt oppi vår egen grådighet er det viktig å huske på alle dem som
ikke har det så bra som oss. Alle de som savner. Alle de som lider.
Alle de ensomme som sitter alene i julen. Vær takknemlig for den
situasjonen du befinner deg i og for hver minste lille ting du har
fått denne julen. Det er i allefall jeg.

Vær et medmenneske. Vis omtanke.

Ha en fantastisk jul, kjære lesere.

Mitt høyeste ønske

Mitt høyeste ønske.
Mitt høyeste ønske er å kunne gå med rak rygg og hevet hode.
Være stolt av hvem jeg er og hva jeg har fått til.
Være fornøyd med hvordan jeg ser ut og hvordan livet mitt har blitt.
Mitt høyeste ønske er å bli sett.
Bli sett for den personen jeg er og for hvilke verdier jeg står for.
Bli sett for min kunnskap, min godhet og min person.
Mitt høyeste ønske er å kunne ha tro på at den jobben jeg gjør er mer enn god nok og at jeg gjør en forskjell for andre.
Mitt høyeste ønske er å kunne ta i mot ros og å kunne tro på det som blir sagt.
Ikke tro at rosen er løgn som blir sagt kun for å glede meg.
Mitt høyeste ønske er å kunne føle meg trygg på personene i livet mitt.
Vite at de er i livet mitt nettopp fordi de ønsker å være det.
Mitt høyeste ønske er å kunne føle meg elsket og å vite at jeg er elsket nettopp fordi jeg er meg.
Mitt høyeste ønske.

Ønskeliste julen 2010

Julen nærmer seg med stormskritt, og forespørslene om hva jeg ønsker meg til jul blir flere og flere. Å svare på disse forespørslene er som alltid veldig vanskelig, da jeg gjennom året som regel kjøper meg det jeg har lyst på. Noen ting kan jeg dog klare å hoste opp. Nedenfor finner du noe av det jeg kan tenke meg å få. Posten er vel i bunn og grunn forbehold familie og andre som har lyst til å gi meg noe fint. Listen står IKKE i prioritert rekkefølge. OBS! Oppdateres fortløpende, så ta gjerne turen innom flere ganger for å se om den er oppdatert. :) Dersom dere skulle lure på hva min kjære ønsker seg til jul, kan dere lese det her.

  • Fatboy (Denne står høyt på listen!)
  • Penger
  • Sokker i spreke farger
  • iPad
  • Vesker
  • Jo Nesbø-bøker (Harry Hole. Ikke lest noen, må begynne fra starten.)
  • Øredobber
  • Armbånd
  • Telysholder med stett (Ikke den på bildet, men samme type holder)
  • Sekk/veske til å ha jobbting i. Må tåle litt vekt.
  • En god bodylotion/bodyscrub
  • Helly Hansen-jakke (Vind og vanntett)
  • Gensere
  • Cardigans
  • Lysestaker
  • Søte kjøleskapmagneter
  • Issey Miyake-parfyme
  • Treningsklær (sorte)
  • Pulsklokke (Ikke nødvendigvis denne, men en med feminint utseende og funksjoner jeg trenger.)
  • Gavekort
  • Store smykker (lange)
  • Rødvin
  • Kanebo pudderrefill (Almond beige)
  • Ansiktsmasker
  • Brettspill
  • Partitur: 3 x middagstallerken, 28 cm
  • Partitur: 8 x tekrus, 33 cl
  • Partitur: Langt, smalt fat.
  • Sengetøy, flanell. Ikke hvitt. 1 x 220 cm og 1 x 200 cm
  • Laken, ikke hvitt. 180 x 200.
  • Stavmixer
  • Vitrineskap
  • Dessertskåler fra Hadeland, Galakse
  • Vinduspynt
  • Wokpanne
  • Kjøkkenvekt

« Nyere poster - Eldre poster »