Barndommen. Tiden da man bekymringsløst og fornøyd utfoldet seg på ulike arenaer. Barndommen. Av og til kommer den tilbake til meg. Tilbake i form av minner. En lukt jeg husker fra den tiden. En lyd. Et bilde. Ting man i utgangspunktet trodde man hadde glemt, men som gjør en nostalgisk. Nostalgisk og tankefull. Nostalgisk og glad.
Da jeg var liten var dinosaurer det helt store. Det var et must med dinosaurgenser, dinosaurbukse og dinosaurlue. Hadde du toppet det hele med
Jeg kan enda kjenne den første lukten av vår og hvilken følelse jeg fikk av den. Tiden da snøen smeltet og man så vidt våget seg ut i t-skjorte. Selvfølgelig mot mammas advarsler om forkjølelse. Gleden av å se strekene fra paradisen titte frem fra snøen. Gleden av å hoppe paradis og å kunne bruke den nye paradissteinen. Gleden av å se løvetannen spire for første gang den våren.
Som eneste jente i gutteflokken ble jeg en solid fotballspiller. Jeg elsket å spille fotball. Fra morgen til kveld. Om sommeren var jeg så opptatt med å spille fotball at jeg ikke hadde tid til å se på barne-TV. Om vinteren var det først og fremst ishockey som stod høyt. Skøyteis ble gjort klar på fotballbanen. Jeg husker enda da jeg knuste alle mammas tallerker i vegghylla med ishockeykølla i det jeg gikk forbi dem. Det ble rabalder.
Jeg husker spenningen av å utforske naboguttens garasje, og frykten jeg kjente da jeg måtte fortelle mamma at jeg hadde tråkket i et oljefat der inne med mine splitter nye joggesko. Det var den første av to ganger jeg skulle få husarrest. Den andre var da jeg og naboguttene gikk opp på et berg vi godt visste vi ikke hadde lov til å gå opp på. Lite visste vi om hvilke farer som kunne oppstå der oppe. Vi lot nysgjerrigheten ta overhånd, uten å tenke konsekvenser. Det er jo sånn det er å være barn. Man lever der og da.
Jeg husker sene kvelder med “Hull i hatten.” Med boksen går. Sykkelen ble aktivt brukt. Herregud som vi syklet. Frem og tilbake. Opp og ned. Ingenting kunne stoppe oss. Jeg husker alle de hemmelige klubbene våre. Turtlesklubben. Søppelklubben. Begge gikk til grunne før man i det hele tatt hadde begynt. Å samle sverd fra Turtles-isen var ikke god business. Det var heller ikke søppelplukkingen.
Minner. Bilder. Av bading i sprederen. Lukten av nyklippet gress. Av regnvått gress. Utallige timer på bygdas badeplass der kampen om den rosa baderingen pågikk kontinuerlig. Den evige rivaliseringen mellom meg og nabogutten om hvem som til en hver tid skulle være bestevenn med gutten borti gata. Jeg husker skuffelsene. Hvor vanskelig det var å tilpasse seg. Ensomheten og gråten da stygge ord gang på gang haglet etter meg fra en og samme person. Jeg husker forelskelsene. Min første kjæreste. Hvordan vi såvidt turde å se på hverandre i skolegangene. Brevet han skrev da han gjorde det slutt med begrunnelsen “Jeg er nåk for ong.” Vi var bare ti år gamle.
Barndommen var hard. Brutal. Men samtidig helt fantastisk. Så bekymringsløs jeg var. Så aktiv. Så lykkelig. Uvitende om hvilken fremtid jeg stod ovenfor levde jeg hver dag til det fulle. Av og til skulle jeg ønske at man fortsatt hadde litt av den barnlige mentaliteten boende i seg. Kanskje har vi det, men velger å gjemme den langt der inne. Jeg er uansett glad for at jeg har så mange gode minner å se tilbake på. Å kunne vite at man har levd. Det er en følelse det er verdt å kjenne på.
