Regnet plasker ned utenfor vinduet. Det er grått. Jeg sitter stille på stolen min og følger med på en medstudent undervise. Tankene glir litt ut i det fjerne, konsentrasjonen er ikke på topp. Aller helst vil jeg bare vekk herfra. Aller helst vil jeg bare ligge på en strand i sydligere strøk. Slikke solen, uten bekymringer, uten ansvar. ”Petrine” er det plutselig noen som sier, og jeg blir med ett dratt tilbake til den virkelige verden. Vekk fra drømmeland. Fremfor meg står en litt ydmyk og sjenert åtteåring. ”Kan du hjelpe meg?” sier hun, mens hun stirrer forsiktig ned i bakken. ”Klart jeg kan!” sier jeg med et smil om munnen, og prøver så godt jeg kan å lette den ikke alt for flate rumpen min opp fra stolen. Forsøket er vellykket, og jeg tusler, om ikke litt fortumlet, bort til pulten sammen med jenta. Hun lurer på hva 23 + 45 er. Det er da det slår meg: Hoderegning er absolutt ikke min sterke side. Jeg kjenner at hver eneste celle i hjernen jobber febrilsk for å finne et svar. De er ikke vant til å jobbe på egenhånd i disse høyteknologiske dager. Kalkulatoren er en trofast venn, med det resultatet at man kan unngå å tenke selv. ”Hmm” sier jeg. Hun ser på meg med bedende øyne, og jeg skjønner at et svar er forventet innen kort tid. Det finnes ingen utvei, rømningsveiene er stengt. Jeg sier til henne at hun må prøve å finne ut av det selv først, og prøver å hjelpe henne litt på vei. I det jeg prøver å forklare, slår det meg at hun ikke har den minste peiling om hva jeg snakker om. Jeg prøver å bruke fingrene for å få henne til å telle på dem, men det fungerer ikke. Å bruke epler og pærer blir heller ikke så veldig bra, i og med at tallene er såpass høye. Jeg skjønner at jeg må gå drastisk til verks, og bestemmer meg for å lære henne å stille opp stykkene under hverandre. En liten utfordring i seg selv, men regnestykker blir mye lettere å forstå hvis man skjønner prinsippet. Jeg forklarer at enerene må stå under enerene, og at tierene må stå under tierene. Så i dette tilfellet ville 5 i 45 stå under 3-tallet i 23, og 4-tallet ville stå under 2-tallet. Jeg viser henne et par eksempler, og ser med tilfredshet at hun virkelig forstår hva jeg snakker om. Jeg lar henne prøve på stykket hun hadde vanskeligheter med, mens jeg går bort til vinduet og kikker ut på de lystige barna som hopper opp og ned i sølepyttene. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg gjorde akkurat det samme, og hvor moro jeg hadde det… ”Petrine”. Igjen blir jeg dratt ut av min egen lille tankeverden. Jenta var ferdig med stykket, og jeg gikk bort for å kikke om hun hadde fått det til. Og der, rett foran meg ser jeg et perfekt oppsatt regnestykke, med et svar som ikke kunne vært mer riktig. Jeg ser stoltheten lyse ut av øynene på jenta, og jeg forteller henne at hun har vært flink, og at hun må prøve seg på enda flere oppgaver, ja, til og med noen av de som er litt vanskeligere. Ivrig setter hun i gang, og jeg går bort og setter den ikke så alt for flate rumpen min tilbake på stolen. Følelsen av å ha oppnådd suksess svirrer rundt i kroppen. Det er en herlig følelse. Jeg reiser tilbake til drømmeverdenen min, med sydenstrender, sol og bading. ”Petrine”…

Det skal legges til at jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette eksempelet, seks år etterpå. Ingenting slår følelsen av å ha utrettet noe viktig. Å kunne se læring og utvikling hos et barn er virkelig det som holder meg gående i lærerjobben.

Amsterdam er en fantastisk by. Jeg reiser gjerne tilbake dit. Det er spesielt deilig å være i en slik bil med en person man er så innmari forelsket i. Fabelaktig. Min kjære har for øvrig oppsumert turen i listeform her.

Jeg er enig med politikerne i at det første som må tas tak i er lærerutdanningen. Den bør bli mer praksisrettet, og vi må fjerne allmennlæreren. Det er viktig, ja, nødvendig at lærere underviser i fag de er trygge på og føler seg kompatible til å undervise i. At jeg, med null kreative evner skal undervise i kunst og håndverk, eller at jeg, med null forståelse for noter og rytmer skal undervise i musikk, blir helt feil og er selvfølgelig en medvirkende faktor til at elevene heller ikke får den motivasjonen for faget som de burde ha. 7 uker undervisning i GLSM (Grunnleggende lese-, skrive og matematikkopplæring) er ikke nok. 7 uker praksis per skoleår er ikke nok til å gi relevant erfaring. Å lære om avdøde filosofer og tenkere fra oldtiden gjør en ikke nødvendigvis til en bedre lærer. Det jeg savnet mest ved fagene på lærerskolen var relevans til den hverdagen vi stod ovenfor. Praksissjokket er vel noe alle nyutdannede lærere har opplevd på nært hold.

At lærerutdanningen skal bli femårig er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Jeg mener heller at man skal jobbe for å forbedre den fireårige utdannelsen såpass at den er god nok til å utdanne gode lærere. Fem år på skolebenken for å bli lærer tror jeg kan gjøre mye med søkertallene i negativ retning. For å kunne forsvare en femårig lærerutdanning må lønnen heves betraktelig for at det i det hele tatt skal være mulig å betale tilbake fem års studielån. Antall søkere til lærerutdanningen taler for seg selv: Yrket er per dags dato ikke attraktivt nok til at nok mennesker har lyst til å bli lærere. Å øke utdannelsen til fem år uten å heve lønnen vil da være et dramatisk skritt i feil retning. Nå er jeg verken forsker eller politiker, så det er mulig at mine antakelser er helt på jordet, men jeg har likevel lov til å synse.

Det viktigste arbeidet for å øke søkertallene vil være å jobbe med å heve statusen på læreryrket. Gjøre det attraktivt å komme inn på studiet. Gjøre det vanskelig å komme inn, slik at kun de mest motiverte søker. Da jeg begynte på lærerskolen var det rundt 3,8 i snitt for å komme inn, og jeg må ærlig innrømme at jeg syns det var pinlig å søke der med mine 5,0 i snitt. Jeg følte at jeg kastet bort karakterene mine og at jeg burde bruke mine evner på et studie der min arbeidsinnsats på videregående ville bli verdsatt. Jeg angrer ikke på valget nå i ettertid, men jeg kan godt tenke meg at det er flere som tenker slik. At man kun trenger karakteren 3 i matematikk og norsk fra videregående syns jeg er direkte latterlig. Man kan sikkert bli en god lærer med 3 i matematikk og norsk også, men karakteren sier noe om arbeidsinnsatsen og motivasjonen til den som søker. Vi trenger fullt motiverte studenter for å kunne utdanne fullt motiverte lærere.

Dersom det femte året skulle være et rent praksisår, som det i debatten ble fremmet et forslag om, er jeg mer positvt innstilt. Jeg syns det er et spennende forslag, men likevel er det flere problemstillinger som kan være vanskelige: Hvem skal sette retningslinjer for hva som er en god lærer og hvordan en god lærer er? Hvordan skal dette vurderes? Undergraver man ikke integriteten til øvingslærerene de fire første årene dersom man stryker en kandidat det femte året? Det er mange sider som må vurderes.

Tilpasset undervisning er et overordnet mål, ja faktisk et lovpålagt krav i den norske skolen. Med klasser på opp mot 30 elever kan dette føles som en umulig og uoverkommelig oppgave for en lærer. 30 ulike personligheter. 30 ulike behov. 30 barn/ungdommer som vil bli sett og lagt merke til. I tillegg til å drive undervisning for disse 30 individene skal en lærer også fungere som en omsorgsperson, psykolog, førstehjelper og som en autoritet med disiplinære egenskaper. Jeg mener at det på dette grunnlaget er behov for høyere lærertetthet, altså færre elever på hver lærer. I tillegg ønsker jeg tydligere grenser for lærernes arbeid: Hva innebærer lærerjobben? Hvilke oppgaver har jeg, og hvor mye tid skal jeg legge ned? Som lærer kan man nemlig jobbe 24 timer i døgnet og likevel ikke være fornøyd. Man går ofte rundt med konstant dårlig samvittighet fordi man ikke har fått gjort det man skal eller fordi man ønsker å gjøre ting bedre. Det skrikes om variasjon i undervisningsmetoder, samtidig som lærernes tid blir mer og mer spist opp av byråkratiet. Jeg tror jeg snakker for samtlige lærere når jeg sier at variasjon er noe av det vi aller mest ønsker å lykkes med. Om det må gå på bekostning av byråkratisk arbeid – so be it. Lærerne trenger mer tid til å bedrive undervisning, noe jeg også har nevnt i dette innlegget.

Skolereality har blitt det nye store på TV. Jeg har sett samtlige episoder av det som er sendt, og sitter igjen med en følelse av at skolehverdagen ikke blir helt riktig presentert. Jeg har tidligere skrevet om “Blanke ark” på TVN, der tilsynelatende superpedagog Håvard Tjora underviser en liten gruppe elever og forbedrer resultatene deres betraktelig. Det nyeste nå er eksperimentet “Klasse 10B” der man har byttet ut de gamle lærerne med det som beskrives som “noen av de beste pedagogene i landet innen sitt felt”. Her er målet å gjøre klasse 10B til en av landets tre beste klasser på et halvt år. Her har lærerne kun sitt fag å konsentrere seg om, og kan dermed arbeide i ro og mak med å forberede gode og gjennomtenkte undervisningsopplegg. Dette forsvarer den tanken jeg kom med tidligere i innlegget, altså at allmennlæreren må vekk. Jeg tror mye er gjort allerede da.

Om jeg skulle gjøre noe så vågalt som å prøve å oppsummere sammensuriet av en tekst, så tror jeg vi ender opp med følgende: Bort med allmennlærere. Færre elever per elev. Høyere opptakskrav på lærerskolen. Høyere lønn for utdannede lærere. Mer praksisrelevant undervisning. Mer praksis. Mer av alt. Uansett hva som skjer, tror jeg det blir svært spennende å følge skoledebatten fremover. Jeg regner med at det er mange som er uenige med meg, og som mener at andre løsninger er mye bedre enn det jeg har foreslått. Men det er jo nettopp det som er så fint: Mangfoldet i meninger sikrer et bredt spekter av vurderinger og vinklinger. Det tror jeg ene og alene er positivt.

(Bildet er linket til kilden)

Those were the days my friend…

I kveld har jeg mimret litt og bladd igjennom gamle bilder fra backupmappa. Da kom jeg over dette bildet. Bildet er tatt i Roma. I 2005. Studietur med fantastiske mennesker. Fantastiske mennesker i en fantastisk by. Jeg husker fortsatt Roma godt. Det som gjorde aller mest inntrykk på meg var nok Colosseum. Det var mektig. Jeg ønsker å reise tilbake til Roma igjen sammen med kjæresten. Jeg håper det er noe vi kan få til i løpet av de nærmeste årene.

På bildet er flere av de jeg regnet som mine beste venner under studietiden. Nå som jeg har flyttet til østlandet har dessverre kontakten minsket betraktelig med noen. Jeg har ikke vært særlig flink til å opprettholde kontakt, så mye av skylden må jeg ta selv. Jo lenger tid det har gått, jo mer skummelt har det vært å plukke opp telefonrøret og ringe. Sosiale medier som Facebook og blogger gjør det litt lettere å følge med på hva som skjer i livene til de enkelte, men erstatter selvfølgelig ikke den levende samtalen.

Jeg har derfor satt meg ett mål. Jeg skal i løpet av den nærmeste fremtiden ringe gamle kjente. Om jeg tør. Det er tross alt litt skummelt når det har gått så lang tid siden sist.

Jeg trenger å få bekreftelse på ting jeg gjør, bare for å være sikker på at jeg ikke gjør noe feil. Også trenger jeg omsorg og kjærlighet.
Jeg liker å klemme, men tør sjeldent å ta initiativ til det.
Jeg spiser det meste, men har fobier for synlig fett og plukker det derfor alltid vekk. Salami og skinke med masse hvite prikker er derfor uaktuelt. For ikke å snakke om bacon.
Jeg sier ja til nye bekjentskaper og ting som gir meg en minnerik opplevelse.
Jeg sier nei til ting som kan sette meg i et dårlig lys eller ting hvor jeg kan føle meg ukomfortabel.
Jeg er flink til å vise omsorg og å bry meg om de jeg er glad i. Jeg er flink til å se meg selv og å innrømme når jeg tar feil.
Jeg leser for tiden alt for lite i forhold til hva jeg ønsker. Jeg har absolutt ingen motivasjon, men håper å kunne begynne med Stieg Larsson-trilogien snart. Boktips mottas med takk.
Jeg ler når kjæresten gjør rare ting som bare jeg og han forstår noe av, når jeg ser folk falle og når jeg ser på mine favoritttv-serier. Jeg ler ofte av ingenting når jeg er trøtt.
Jeg er veldig usikker på meg selv, men er omsorgsfull og snill som dagen er lang.
Jeg har aldri hoppet i fallskjerm eller vært på flyturer lengere enn fem timer.
Jeg er lykkelig når jeg er sammen med kjæresten min og folk jeg er glad i. Når jeg kan slappe helt av og være meg selv 100%.
Jeg trives ikke om vinteren fordi jeg ikke liker kulde noe særlig. Jeg synes likevel vinteren i Norge er noe av det vakreste i verden. Jeg trives ikke i sosiale sammenhenger der jeg ikke har full kontroll over hva som skjer rundt meg eller hvor jeg ikke kjenner alle.
Jeg er dårlig på å være oppmerksom på det jeg gjør. Flere glass har endt i tusen biter på gulvet fordi jeg har trodd at jeg har satt det på bordet, når sannheten er at jeg var en halvmeter unna fordi jeg ikke var oppmerksom på det jeg drev med.
Jeg er redd for å fly, være hjemme alene, for edderkopper og for at noen i min nærmeste familie skal dø. Jeg er redd for å skulle dø ung, eller å ende opp gammel og venneløs. Marerittet er å ende opp som dette. Jeg er redd for at jeg ikke lever nok i nuet, og dermed sløser bort tjueårene mine.
Jeg elsker å blir strøket på ryggen eller på armen og følelsen av å være nydusjet i en seng med nyvasket sengetøy.
Jeg tror på at alle mennesker har noe godt i seg. Jeg tror på kjærligheten.

(  bildet er hentet her )

De siste månedene har jeg tatt meg i å bruke mye energi og nattesøvn på å tenke. Tenke på jobb. Jeg tar ofte med meg jobben hjem. Det er et resultat av stress og dårlig tid. Samtidig er det å være lærer et yrke som innebærer at det hele tiden skjer noe nytt. Noe uforutsett. Ting man må tenke over og analysere.

Det er mye fokus på den norske skolen om dagen, og på hvilke områder den kan forbedres. Selv om det diskuteres frem og tilbake, er ett av forslagene som stadig fremmes bedre lærere. Det høres veldig enkelt ut.  Hva legger man så i det å være god lærer? Er det den faglig selvsikre læreren med stramt regime, eller er det den omsorgsfulle læreren med interesse for hver enkelt elev? Er det kanskje en kombinasjon av disse?

Jeg har selvt tatt meg selv i å lure: Er jeg en god lærer? Jeg mener selv at jeg er det. At jeg er uerfaren er det ingen tvil om, men jeg er likefullt god. Med fare for å bryte janteloven, mener jeg at jeg uten tvil har mye å tilføre den norske skolen. Jeg har empati, faglig kunnskap og engasjement. Jeg bryr meg om barnas ve og vel. Jeg ønsker å være kreativ. Jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg vil alltid barnas beste. Selv om jeg har relativt kort fartstid innen skoleNorge, har jeg likevel inntrykk av at disse egenskapene er dominerende blant lærerkollegaene rundt om i det ganske land. Er da bedre lærere den enkle og lette løsningen vi alltid skal ende opp med? Hva mangler egentlig dagens lærere?

Jeg var innom det i dette innlegget, men jeg gjentar det igjen: Lærerne trenger å få frigjort tid til å faktisk gjøre det vi er ment til å gjøre, nemlig undervise. Det blir stadig økte krav til vurdering, kartlegging og henvisninger. Mye av vurderingen skal foregå skriftlig, og er dermed også tidkrevende. Misforstå meg ikke, vurdering er en særdeles viktig del av lærernes virke. Likevel mener jeg vi bør få frigjort mer tid til å bedrive både undervisning og vurdering.

Nå skulle ikke dette være et innlegg om lærernes tidsklemme. Det skulle være et innlegg om å ta med seg jobben hjem. Jeg tror ikke jeg er alene om å ta med meg jobben hjem. Jeg tror de fleste yrkesaktive har tatt seg i å fundere over jobben, enten det er etter sengetid eller i et annet ledig øyeblikk. Jeg kan likevel bare snakke for meg selv og min jobb. Vi lærere har et enormt ansvar. Det forventes mye av oss. Vi skal være oppdragere, psykologer, medmennesker, pedagoger og faglig oppdaterte. Vi skal ha et godt samarbeid med de foresatte. Vi skal kunne kartlegge et barns kunnskapsnivå. Vi skal sørge for at hvert barn får tilpasset opplæring. Et stort ansvar hviler på våre skuldre. Det er ikke rart man tar med seg jobben hjem.

Helt til jeg tenkte på Haiti. Haiti, hvor mennesker ligger døde i gatene. Der mennesker febrilsk graver frem sine kjære fra ruinene, de fleste for sent. Der tusenvis av mennesker verken har vann eller mat, og kjemper en febrilsk kamp for å overleve. Der mennesker er avhengig av hjelp fra andre land. Haiti,  der mennesker i desperasjon ikke vet hva fremtiden bringer. Der mennesker lider.

Uansett hvor kjedelig det er for meg å ødelegge kneet mitt, blir det rimelig bagatellmessig i forhold til tilstandene på Haiti. Dessverre er det lett å spinne seg inn i sin egen lille tankebane når man har det vondt.

Kommentarfeltene på Dagbladets artikler er generelt morsom lesning. De florerer av mennesker som gjemmer seg bak anonyme nick og dermed fritt publiserer sine kontroversielle meninger om temaene som diskuteres. Denne debatten er intet unntak. Noen mener at kvinnene på bildene er vakre. Andre mener det er forkastelig at disse bildene i det hele tatt trykkes. Det er visst ikke bra at man gir overvektige positiv oppmerksomhet. Man skal ikke fremstille overvekt som sexy eller fint, da disse står for idealer som ikke er greie. Vi kan ikke tillate oss å godta et forbilde som oser av dårlig helse og usunn livsstil. En stor andel av kommentarene anser damen på hovedbildet som feit. Noen få forsvarer henne og sier at hun er slik som damer bør se ut og at hun ser sunn og frisk ut.

En anonym sier:

“Det er ikke greit å være feit. Det er usunt og kommer 99% av tiden av en slapp livsstil og en grådig apetitt. Det er heller ikke greit å være underernært, men det er ærlig talt et mindre problem enn overvekt i samfunnet. Gi oss heller noe mer velbalansert.”

En annen skriver:

“Damer med 10 kilo for mye og mer, er direkte stygt. Damer som ikke klarer å ta vare på seg selv er faktisk tapere og usexy, ingenting annet. Jeg misliker det sterkt. Alle vet at vi blir feite fordi dagens livsstil er så langt unna det aktive livet pattedyr er ment å leve. (greit nok, det er naturlig at man blir større etter en fødsel eller overgangsalderen, men man kan gjøre mye ved å bevege seg mer). De aller fleste feite mennesker velger faktisk å bli det ved å bevisst eller ubevisst spise for mye og trimme for lite. Sitter man stille 340 dager i året blir man feit om man ikke har vært veldig heldig med genene.. Uansett er det i 99% av tilfellene alltid selvforskyldt.. Det går som regel også utover helsa, det er usexy!! (Noen av de som går på kortison og andre medisiner er selvsagt fritatt for skyld..)”

Rekken av innlegg som ligner på disse er lang. At overvektige blir sett på som tapere og usexy er ikke noe nytt for meg. Jeg er selv overvektig, og har møtt på disse holdningene så lenge jeg kan huske. Jeg skal derimot ikke være den som skylder på alt annet i forhold til min overvekt. Jeg har verken dårlig stoffskifte eller andre sykdommer som gjør meg overvektig, jeg kan i bunn og grunn bare skylde på meg selv. Gjennom livet har jeg vært for lite aktiv, samt hatt et helt feil kosthold. At alle i slekta er overvektige har sikkert noe å si det også, uten at jeg ser på dette som hovedgrunnen til min overvekt.

Innleggene ovenfor gjenspeiler det jeg oppfatter som vanlige holdninger ovenfor overvektige. Jeg har gjennom oppveksten møtt på holdninger og fordommer jeg sjeldent har sett maken til. Det har vært holdninger så ekstreme som at alle overvektige spiser alle måltidene sine på McDonalds. Hver dag. At alle overvektige ligger dag ut og dag inn i sofaen med en pose potetgull foran seg. At overvektige er late og patetiske, og ikke minst frastøtende å se på. Om noen av disse påstandene/holdningene medfører riktighet hos noen overvektige skal jeg ikke uttale meg om. Jeg tror likevel ikke at dette er sannheten for de etterhvert ganske mange overvektige mennesker der ute. Eller er det kanskje slik at vi fortjener å møtes med disse holdningene, for tross alt har vi jo selv påført oss dette?

Om det er slik at mange av holdningene og fordommene stemmer: Er det likevel riktig at fordi jeg er overvektig, så skal jeg føle meg som et mindreverdig menneske? Betyr det at som overvektig er jeg mindre verdt enn de som er “normale” i forhold til samfunnets kroppsidealer? Jeg bare lurer.

Er det noe jeg er enig i, så er det i at overvekt er et av de største samfunnsproblemene vi står ovenfor i Norge. Folk blir stadig mer overvektige, og vi ser også at denne utviklingen skjer hos barn. Noe er galt med den norske livsstilen, både når det kommer til fysisk aktivitet og kosthold. Hva som gjør at flere og flere blir overvektige er ikke noe jeg ønsker å spekulere i. Jeg ønsker bare å påpeke det faktum at overvektige blir møtt med visse forutinntatte holdninger, akkurat slik som andre utsatte samfunnsgrupper blir. Resultatet av dette kan være dårlig selvtillit og mindreverdighetskomplekser, noe som er uholdbart.

Det er ikke i min hensikt å fremstille overvektige som ofre. Jeg vet at det også finnes andre samfunnsgrupper som møter fordommer og holdninger som ikke er fordelaktige. Poenget jeg prøver å få frem er at alle mennesker har samme verdi, på tross av sine feil eller mangler. Man skal møtes med samme respekt fra andre uansett om man er for tykk, for tynn, for kort, for høy eller har en annen hudfarge.

Det er vel ingen tvil om at skolen er den viktigste samfunnsinstansen vi har i forhold til å jobbe systematisk mot mobbing. Og tro meg, er det noe vi gjør, så er det å jobbe med forebyggende arbeid. Nå har jeg kun jobbet som lærer i 1,5 år og har kanskje ikke like stor rett eller kunnskap til å uttale meg som en som har jobbet i skoleverket i en mannsalder. Likevel har jeg med min korte erfaring oppdaget spesielt en ting: Sosialt arbeid, inkludert fokus på mobbing, jobbes med hver dag. Vi jobber med det sosiale miljøet. Fremmer holdninger. Fremmer empati. Fremmer forståelse og aksept for annerledeshet. Øver på å sette seg inn i andres situasjon. Jobber med selvtillit. Med mot. Listen er lang. Det tar mye av lærerens tid, men det er meget viktig arbeid.

Jeg mener det derfor er en lettvint løsning å legge all skylden på skolen. For all del, arbeidet mot mobbing må i hovedsak fortsette her. Jeg tror likevel vi i tillegg må se etter hva samfunnet kan gjøre, og ikke minst foreldre. Barn har ofte med seg holdninger hjemmefra. Om mamma eller pappa til stadighet uttrykker hjemme hvor fæle de syns feite mennesker er, hvor unormalt det er å være homofil, hvor mye de misliker utenlandske, hvor rar de synes naboen er fordi han har annerledes klær osv., er det klart at dette blir barnas meninger også. Dette drar de igjen med seg til skolen i en eventuell mobbesituasjon. Disse kan det være en utfordring å jobbe med i mobbesammenheng, “for mamma og pappa sier jo at det er sånn”. Hvem har mest påvirkningskraft på barnet? Er det foreldrene eller læreren? Det trenger ikke en gang være ord barna påvirkes av, men handlinger. Hvordan man oppfører seg når man omgås personer. Kroppsspråk er en uttrykksform mange tillegger for lite vekt.

Dette er ikke noe forsøk på å skyve ansvaret vekk fra skolen. Skolen har et enormt ansvar, og kan helt sikkert bli enda bedre i sitt arbeid mot mobbing. Poenget er at skolen ikke kan oppdra barna alene. Skolen trenger hjelp fra hjemmet. Både skolen og hjemmet må være viktige bidragsytere i barnas oppdragelse og holdningsdannelse. Barn formes av det miljøet de vokser opp i. Det er derfor viktig å tenke over hvilke signaler man sender ut når man omgås barn. De er lett påvirkelige, og kan oppfatte ting annerledes enn tanken bak.

I stedet for å grave tilbake i tid og dvele ved det som har vært, må vi se fremover: Hvordan kan vi på best mulig måte forebygge mobbing i den norske skolen? Hvorfor fungerer det ikke optimalt slik vi gjør det nå?