Da jeg var liten var dinosaurer det helt store. Det var et must med dinosaurgenser, dinosaurbukse og dinosaurlue. Hadde du toppet det hele med snowjogger kunne du være sikker på at du var den kuleste i gata. Diesel, Hello Kitty og andre slike merker eksisterte kun i en fjern fremtid.

Jeg kan enda kjenne den første lukten av vår og hvilken følelse jeg fikk av den. Tiden da snøen smeltet og man så vidt våget seg ut i t-skjorte. Selvfølgelig mot mammas advarsler om forkjølelse. Gleden av å se strekene fra paradisen titte frem fra snøen. Gleden av å hoppe paradis og å kunne bruke den nye paradissteinen. Gleden av å se løvetannen spire for første gang den våren.

Som eneste jente i gutteflokken ble jeg en solid fotballspiller. Jeg elsket å spille fotball. Fra morgen til kveld. Om sommeren var jeg så opptatt med å spille fotball at jeg ikke hadde tid til å se på barne-TV. Om vinteren var det først og fremst ishockey som stod høyt. Skøyteis ble gjort klar på fotballbanen. Jeg husker enda da jeg knuste alle mammas tallerker i vegghylla med ishockeykølla i det jeg gikk forbi dem. Det ble rabalder.

Jeg husker spenningen av å utforske naboguttens garasje, og frykten jeg kjente da jeg måtte fortelle mamma at jeg hadde tråkket i et oljefat der inne med mine splitter nye joggesko. Det var den første av to ganger jeg skulle få husarrest. Den andre var da jeg og naboguttene gikk opp på et berg vi godt visste vi ikke hadde lov til å gå opp på. Lite visste vi om hvilke farer som kunne oppstå der oppe. Vi lot nysgjerrigheten ta overhånd, uten å tenke konsekvenser. Det er jo sånn det er å være barn. Man lever der og da.

Jeg husker sene kvelder med “Hull i hatten.” Med boksen går. Sykkelen ble aktivt brukt. Herregud som vi syklet. Frem og tilbake. Opp og ned. Ingenting kunne stoppe oss. Jeg husker alle de hemmelige klubbene våre. Turtlesklubben. Søppelklubben. Begge gikk til grunne før man i det hele tatt hadde begynt. Å samle sverd fra Turtles-isen var ikke god business. Det var heller ikke søppelplukkingen.

Minner. Bilder. Av bading i sprederen. Lukten av nyklippet gress. Av regnvått gress. Utallige timer på bygdas badeplass der kampen om den rosa baderingen pågikk kontinuerlig. Den evige rivaliseringen mellom meg og nabogutten om hvem som til en hver tid skulle være bestevenn med gutten borti gata. Jeg husker skuffelsene. Hvor vanskelig det var å tilpasse seg. Ensomheten og gråten da stygge ord gang på gang haglet etter meg fra en og samme person. Jeg husker forelskelsene. Min første kjæreste. Hvordan vi såvidt turde å se på hverandre i skolegangene. Brevet han skrev da han gjorde det slutt med begrunnelsen “Jeg er nåk for ong.” Vi var bare ti år gamle.

Barndommen var hard. Brutal. Men samtidig helt fantastisk. Så bekymringsløs jeg var. Så aktiv. Så lykkelig. Uvitende om hvilken fremtid jeg stod ovenfor levde jeg hver dag til det fulle. Av og til skulle jeg ønske at man fortsatt hadde litt av den barnlige mentaliteten boende i seg. Kanskje har vi det, men velger å gjemme den langt der inne. Jeg er uansett glad for at jeg har så mange gode minner å se tilbake på. Å kunne vite at man har levd. Det er en følelse det er verdt å kjenne på.

Helt til jeg tenkte på Haiti. Haiti, hvor mennesker ligger døde i gatene. Der mennesker febrilsk graver frem sine kjære fra ruinene, de fleste for sent. Der tusenvis av mennesker verken har vann eller mat, og kjemper en febrilsk kamp for å overleve. Der mennesker er avhengig av hjelp fra andre land. Haiti,  der mennesker i desperasjon ikke vet hva fremtiden bringer. Der mennesker lider.

Uansett hvor kjedelig det er for meg å ødelegge kneet mitt, blir det rimelig bagatellmessig i forhold til tilstandene på Haiti. Dessverre er det lett å spinne seg inn i sin egen lille tankebane når man har det vondt.

Kommentarfeltene på Dagbladets artikler er generelt morsom lesning. De florerer av mennesker som gjemmer seg bak anonyme nick og dermed fritt publiserer sine kontroversielle meninger om temaene som diskuteres. Denne debatten er intet unntak. Noen mener at kvinnene på bildene er vakre. Andre mener det er forkastelig at disse bildene i det hele tatt trykkes. Det er visst ikke bra at man gir overvektige positiv oppmerksomhet. Man skal ikke fremstille overvekt som sexy eller fint, da disse står for idealer som ikke er greie. Vi kan ikke tillate oss å godta et forbilde som oser av dårlig helse og usunn livsstil. En stor andel av kommentarene anser damen på hovedbildet som feit. Noen få forsvarer henne og sier at hun er slik som damer bør se ut og at hun ser sunn og frisk ut.

En anonym sier:

“Det er ikke greit å være feit. Det er usunt og kommer 99% av tiden av en slapp livsstil og en grådig apetitt. Det er heller ikke greit å være underernært, men det er ærlig talt et mindre problem enn overvekt i samfunnet. Gi oss heller noe mer velbalansert.”

En annen skriver:

“Damer med 10 kilo for mye og mer, er direkte stygt. Damer som ikke klarer å ta vare på seg selv er faktisk tapere og usexy, ingenting annet. Jeg misliker det sterkt. Alle vet at vi blir feite fordi dagens livsstil er så langt unna det aktive livet pattedyr er ment å leve. (greit nok, det er naturlig at man blir større etter en fødsel eller overgangsalderen, men man kan gjøre mye ved å bevege seg mer). De aller fleste feite mennesker velger faktisk å bli det ved å bevisst eller ubevisst spise for mye og trimme for lite. Sitter man stille 340 dager i året blir man feit om man ikke har vært veldig heldig med genene.. Uansett er det i 99% av tilfellene alltid selvforskyldt.. Det går som regel også utover helsa, det er usexy!! (Noen av de som går på kortison og andre medisiner er selvsagt fritatt for skyld..)”

Rekken av innlegg som ligner på disse er lang. At overvektige blir sett på som tapere og usexy er ikke noe nytt for meg. Jeg er selv overvektig, og har møtt på disse holdningene så lenge jeg kan huske. Jeg skal derimot ikke være den som skylder på alt annet i forhold til min overvekt. Jeg har verken dårlig stoffskifte eller andre sykdommer som gjør meg overvektig, jeg kan i bunn og grunn bare skylde på meg selv. Gjennom livet har jeg vært for lite aktiv, samt hatt et helt feil kosthold. At alle i slekta er overvektige har sikkert noe å si det også, uten at jeg ser på dette som hovedgrunnen til min overvekt.

Innleggene ovenfor gjenspeiler det jeg oppfatter som vanlige holdninger ovenfor overvektige. Jeg har gjennom oppveksten møtt på holdninger og fordommer jeg sjeldent har sett maken til. Det har vært holdninger så ekstreme som at alle overvektige spiser alle måltidene sine på McDonalds. Hver dag. At alle overvektige ligger dag ut og dag inn i sofaen med en pose potetgull foran seg. At overvektige er late og patetiske, og ikke minst frastøtende å se på. Om noen av disse påstandene/holdningene medfører riktighet hos noen overvektige skal jeg ikke uttale meg om. Jeg tror likevel ikke at dette er sannheten for de etterhvert ganske mange overvektige mennesker der ute. Eller er det kanskje slik at vi fortjener å møtes med disse holdningene, for tross alt har vi jo selv påført oss dette?

Om det er slik at mange av holdningene og fordommene stemmer: Er det likevel riktig at fordi jeg er overvektig, så skal jeg føle meg som et mindreverdig menneske? Betyr det at som overvektig er jeg mindre verdt enn de som er “normale” i forhold til samfunnets kroppsidealer? Jeg bare lurer.

Er det noe jeg er enig i, så er det i at overvekt er et av de største samfunnsproblemene vi står ovenfor i Norge. Folk blir stadig mer overvektige, og vi ser også at denne utviklingen skjer hos barn. Noe er galt med den norske livsstilen, både når det kommer til fysisk aktivitet og kosthold. Hva som gjør at flere og flere blir overvektige er ikke noe jeg ønsker å spekulere i. Jeg ønsker bare å påpeke det faktum at overvektige blir møtt med visse forutinntatte holdninger, akkurat slik som andre utsatte samfunnsgrupper blir. Resultatet av dette kan være dårlig selvtillit og mindreverdighetskomplekser, noe som er uholdbart.

Det er ikke i min hensikt å fremstille overvektige som ofre. Jeg vet at det også finnes andre samfunnsgrupper som møter fordommer og holdninger som ikke er fordelaktige. Poenget jeg prøver å få frem er at alle mennesker har samme verdi, på tross av sine feil eller mangler. Man skal møtes med samme respekt fra andre uansett om man er for tykk, for tynn, for kort, for høy eller har en annen hudfarge.