Trygt hjemme på norsk jord er det en mengde inntrykk som sitter igjen. Som skal bearbeides. Som skal gjemmes på. For det har vært helt fantastisk. Jeg har levd som på en sky hele uken. Været har vært strålende. Å tilbringe tid i en så romantisk by med den personen som betyr mest for deg er heller ikke å forakte.

Jeg har vært på toppen av Eiffeltårnet. To timers tålmodig køståing måtte til før de bratte heisene førte meg til topps. Tårnet er så høyt som du tror det er – og enda litt til. Jeg har sittet inne i Notre Dame og følt på stillheten. Latt meg fascinere av det fantastiske byggverket. Tent lys for min døde mormor og for at min mors helse skal fortsette å være god. Jeg har fulgt i Amelies fotspor og gått opp trappene til den praktfulle Sacre-Coeur. Jeg lot meg fenge av to musikkspillende briter som åpent fortalte at de skulle bruke pengene de fikk på “moro” i Amsterdam. Jeg har latt meg trollbinde av palasset i Versailles. Jeg har gått hånd i hånd med min kjære i den enorme hagen bak palasset. Jeg har latt meg overraske av fontener som plutselig dukker opp og holder fantastiske fonteneshow. Jeg har spist ferske baguetter og crossianter til frokost. Jeg har spist på søte gaterestauranter. Jeg har vandret opp og ned Champs-Elysees. Jeg har vandret i Latinerkvarteret. Jeg har vært på LaFayette uten å handle noe mer enn et puslespill til min nydelige lille niese. Jeg har sittet i parken en sen julikveld og ventet på at Eiffeltårnet skulle tennes. Jeg har vært forelsket. Jeg har kysset. Jeg har holdt hender.

Jeg har lært at “O la la” er et meget brukt uttrykk, spesielt da under en VM-finale. Jeg har lært at et gangfelt uten rød/grønn mann i Paris ikke betyr at bilene stopper for deg når du vil over. Jeg er enda ikke helt klok på forskjellen mellom Cafe, Brassiere og restaurant. At franskmenn er dårlige i engelsk er kanskje ikke så rart når alt av TV-serier, reklamer og sanger er dubbet. Jeg har observert at det i Paris ikke er så mange franskproduserte biler, men desto mer av scootere med både to og tre hjul. Jeg har erfart at Nike Store ikke selger Nike Shox, til min store skuffelse. Metrotunnelene er prydet av tagging, mest sannsynlig utført med livet som innsats. Jeg har erfart at service på restauranter er vanskelig. Det tar ofte lang tid før man blir servert, og gjerne glemmer de også hva du har bestilt.

Jeg har lært at Paris er en by jeg vil besøke igjen. Og igjen. Og igjen.

Paris, je’taime.

(Obs: Bilderas)

Nå var det egentlig ikke hvor flink jeg har vært som skulle være temaet for denne posten. Som medlem på Elixia møter jeg på mange mennesker. Enkelte legger jeg spesielt merke til rett og slett fordi de gjør noe som er verdt å legge merke til. De siste dagene har jeg lagt merke til hun som alltid snakker i telefonen når hun trener. Om det er tredemølle, elipsemaskin eller sykkel – hun snakker ALLTID i telefonen. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan det høres ut for den i andre enden.

I dag var det en dame på ca 40 som fikk min oppmerksomhet. Hun trente i olabukse og ballerinasko. Det kan da umulig ha vært komfortabelt?

Jeg funderer over alle menneskene som er på senteret. Ryktene om at det kun er de som bygger muskler som går på treningssenter er for lengst avlivet. Her finnes det folk i alle fasonger og utgaver. Du har han med parykk. Du har han som stønner så høyt at du nesten blir litt skremt. Du har fnisejentene som helt tydelig er ute etter å gjøre inntrykk på han muskulløse i singlet. Du har hun som føler at alle stirrer på henne og som aller helst ønsker å være usynlig. Du har den spreke mannen i sin beste alder som løper mil etter mil på tredemøllene. Du har han som kun er ute etter å vise seg frem. Du har han som er der en gang i måneden for å lette på samvittigheten. Du har han som trener seg opp til å sykle Oslo – Trondheim. Du har de som bruker apparatene helt feil og som du ikke kan gjøre annet enn å smile av. Du har han i panikkalderen som bruker tusenvis av kroner på personlig trener. Variasjonen er stor og ikke minst fascinerende. Jeg tar meg stadig i å fundere over hvem alle disse menneskene er. Hvilken historie de har. Hva de tenker. Hva de gjør til vanlig. Det er litt spennende. Og litt fint. Alle er vi der uansett med et felles mål: Å få en sprekere og sunnere livsstil.

I går røk deltakeren Karoline Berget ut av hotellet etter at hennes såkalte bestevenninne der inne dolket henne i ryggen. Diskusjonen raser på Victoria Norrmanns blogg der folk skriver de verste av de verste tingene. Selvfølgelig anonymt. Det er helt utrolig hvor mye folk kan lire fra seg så lenge de sitter trygt bak et tastatur uten å måtte forsvare eller stå for det de mener. Noen prakteksempler fra kommentarfeltet er som følger:

“jeg har lyst til å reise fram og tilbake mellom oslo-skien bare for å “tilfeldig” møte på deg og spytte deg NED!!!” , “Fyfaen, din falske fitte!” ,  “stikk å brenn med den grineleppa di, ser konstant ut som en sutreunge, hater deg og det tror jeg resten av norge også gjør akkurat nå!!!!!!”, “Enig med mina. du er SERRIØST det dårligste,mest ondskapsfulle, ufyselige,tåpligste,fæleste,og mest kvalmeste menneske jeg har sett.”, “For ei HORE du er!!! Håper trikken kjører over deg!!!”

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg trodde virkelig ikke det gikk an å si så mye stygt til en person, men de foreløpige 1312 kommentarene på bloggen hennes tilsier noe annet. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at 95% av alle disse kommentarene er anonyme heller. Det ironiske er jo at de bruker masse tid på å fortelle Victoria hvor kald, kynisk og følelsløs hun er som sendte Karoline hjem, men så er de akkurat like kalde og kyniske selv? Ved å slenge dritt til en person man overhodet ikke kjenner synker man så lavt man kan komme. Det er min oppriktige mening.

Det er altså trøbbel i Paradis. Programmet engasjererer. Først og fremst fjortiser vil jeg anta, men også skuelystne og oppegående voksne slik som meg. Jeg lar meg fascinere. RealityTV tar stadig nye vendinger. Nå må det vel snart være slutt på bølgen?

På visning fikk vi høre at det var veldig stille i blokka. Nesten for stille. Jeg har i ettertid fundert over om den daværene eieren innerst inne visste om det som ville vente oss, eller om dette er et fenomen som startet etter at vi overtok leiligheten.

Første gangen jeg opplevde “hoiemannen” var en natt rett etter at jeg hadde lagt meg. Jeg var halvsyk av bronkitt og i dårlig form. Facebookoppdateringen min fra 4. november 2009 bevitner det første “møtet”: “Petrine lurer på om gamlingen som sager ved i garasjen og skraper vekk løv fra asfalten rett utenfor vinduet mitt med en spade tenkte over hva klokka var da han begynte. Og om han tenkte over hvor mye det forstyrrer en halvsyk lærer som prøver å sove.” Det skulle vise seg at dette ikke ble det eneste jeg skulle ha med han å gjøre.

En kveld like før jul oppdaget kjæresten og jeg at den samme mannen styret fælt i garasjen sin. Nysgjerrige som vi var sniktittet vi fra bak gardinen. Det viste seg at han denne dagen skulle utføre “prosjekt skjære-ned-trær-i-naboens-hage”. Om naboen oppdaget hva som pågikk eller om han en dag ved en tilfeldighet oppdaget at halve treet han en gang hadde i hagen var borte, vites ikke.

Det skulle vise seg å bare være begynnelsen. Siden den gang har hoiemannen velsignet oss med daglige “HOI!” (derav navnet). Han banker, hører radio og roper “HOI!” med jevne mellomrom. Om han ikke roper “HOI!” er det andre fraser som blir ropt ut, uten at vi noen gang har vært i stand til å tyde hva han sier. At han har en litt annen døgnrytme enn oss andre i blokka, innebærer sporadiske vekkinger om natten. Den foreløpig siste gangen vi ble vekt ble også delt på Facebook: “Petrine har en eller annen nabo i blokka som ikke forstår at det å snekre klokken 04:18 om natta er fryktelig dumt for resten av de som bor der. I tillegg har jeg lært at det ikke er lurt å planlegge storyline i 6 timer i strekk påfølgende ettermiddag”. I skrivende stund er det Julekveldsvisa som synges, samtidig som det hamres for harde livet.

Dere lurer kanskje på hvorfor vi ikke har vært på døra og klaget for lengst. Det er flere grunner til det. For det første vet vi ikke helt hvilken leilighet mannen bor i eller hvor lyden kommer fra. Det vil derfor være flaut å møte opp hos alle naboene og spørre om det er de som bruker natten på å hoie. For det andre er vi overbeviste om at dette er en mann som ikke er helt ved sine fulle fem. Vi tviler sterkt på at han vet hvor mye han plager sine naboer. Han er ved flere anledninger sett sammen med en dame i helseuniform, noe som kan tyde på at han har besøk av hjemmehjelp, sykepleier, you name it. Han er dermed under oppsyn av noen, og vi føler det vil være feil av oss å blande oss inn i det. Hvilke grunner som ligger til veie for at denne mannen i det hele tatt får lov til å bo alene er dog et mysterium. Klarer han seg virkelig selv?

Når alt kommer til alt er det jo bare synd på ham. Man må mangle mer enn bare sosiale antenner om man ikke forstår at man forstyrrer naboene ved en slik opptreden. Om jeg møter en av naboene som har bodd her lenger enn meg, skal jeg spørre om de også hører ham. De kan sikkert gi meg informasjon om det har pågått lenge, eller om det er et nytt fenomen. Inntil da får jeg vel bare leve med “HOI” i tide og utide. Hvem vet, kanskje jeg ender opp med å rope det selv til slutt.

Øverst troner soveromsgardiner med hele 14 treff. Jeg stusset først over hvorfor de kom til min blogg på grunn av dette søket, helt til jeg husket på innlegget “nye soveromsgardiner”.

Hele 6 av de 25 øverste treffene omhandler feite mennesker av noe slag. Listen over søkeord inneholder totalt 143 fraser, og en stor prosentandel av dem omhandler feite mennesker, enten det er “sexy feite menn, “gjør fun light meg feit”, “overvektige modeller” eller den som fikk jeg til å trekke mest på smilebåndet “morsomme bilder av feite mennesker”. Det slår meg at det finnes mange mennesker der ute som er interesserte i feite mennesker, enten det er på en positiv eller negativ måte. Det burde jeg kanskje visst før jeg bestemte meg for å lage dette blogginnlegget  om feite modeller tidligere i år. Lite visste jeg om denne umåtelige trangen menneskene har til å beskue feite mennesker. Er det for å ha noe å le av så man kan føle seg bedre angående seg selv, eller er det rett og slett av ren nysgjerrighet? Ikke vet jeg, men det gir meg tross alt litt ekstra trafikk til bloggen, så jeg bør vel ikke klage.

Regnet plasker ned utenfor vinduet. Det er grått. Jeg sitter stille på stolen min og følger med på en medstudent undervise. Tankene glir litt ut i det fjerne, konsentrasjonen er ikke på topp. Aller helst vil jeg bare vekk herfra. Aller helst vil jeg bare ligge på en strand i sydligere strøk. Slikke solen, uten bekymringer, uten ansvar. ”Petrine” er det plutselig noen som sier, og jeg blir med ett dratt tilbake til den virkelige verden. Vekk fra drømmeland. Fremfor meg står en litt ydmyk og sjenert åtteåring. ”Kan du hjelpe meg?” sier hun, mens hun stirrer forsiktig ned i bakken. ”Klart jeg kan!” sier jeg med et smil om munnen, og prøver så godt jeg kan å lette den ikke alt for flate rumpen min opp fra stolen. Forsøket er vellykket, og jeg tusler, om ikke litt fortumlet, bort til pulten sammen med jenta. Hun lurer på hva 23 + 45 er. Det er da det slår meg: Hoderegning er absolutt ikke min sterke side. Jeg kjenner at hver eneste celle i hjernen jobber febrilsk for å finne et svar. De er ikke vant til å jobbe på egenhånd i disse høyteknologiske dager. Kalkulatoren er en trofast venn, med det resultatet at man kan unngå å tenke selv. ”Hmm” sier jeg. Hun ser på meg med bedende øyne, og jeg skjønner at et svar er forventet innen kort tid. Det finnes ingen utvei, rømningsveiene er stengt. Jeg sier til henne at hun må prøve å finne ut av det selv først, og prøver å hjelpe henne litt på vei. I det jeg prøver å forklare, slår det meg at hun ikke har den minste peiling om hva jeg snakker om. Jeg prøver å bruke fingrene for å få henne til å telle på dem, men det fungerer ikke. Å bruke epler og pærer blir heller ikke så veldig bra, i og med at tallene er såpass høye. Jeg skjønner at jeg må gå drastisk til verks, og bestemmer meg for å lære henne å stille opp stykkene under hverandre. En liten utfordring i seg selv, men regnestykker blir mye lettere å forstå hvis man skjønner prinsippet. Jeg forklarer at enerene må stå under enerene, og at tierene må stå under tierene. Så i dette tilfellet ville 5 i 45 stå under 3-tallet i 23, og 4-tallet ville stå under 2-tallet. Jeg viser henne et par eksempler, og ser med tilfredshet at hun virkelig forstår hva jeg snakker om. Jeg lar henne prøve på stykket hun hadde vanskeligheter med, mens jeg går bort til vinduet og kikker ut på de lystige barna som hopper opp og ned i sølepyttene. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg gjorde akkurat det samme, og hvor moro jeg hadde det… ”Petrine”. Igjen blir jeg dratt ut av min egen lille tankeverden. Jenta var ferdig med stykket, og jeg gikk bort for å kikke om hun hadde fått det til. Og der, rett foran meg ser jeg et perfekt oppsatt regnestykke, med et svar som ikke kunne vært mer riktig. Jeg ser stoltheten lyse ut av øynene på jenta, og jeg forteller henne at hun har vært flink, og at hun må prøve seg på enda flere oppgaver, ja, til og med noen av de som er litt vanskeligere. Ivrig setter hun i gang, og jeg går bort og setter den ikke så alt for flate rumpen min tilbake på stolen. Følelsen av å ha oppnådd suksess svirrer rundt i kroppen. Det er en herlig følelse. Jeg reiser tilbake til drømmeverdenen min, med sydenstrender, sol og bading. ”Petrine”…

Det skal legges til at jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette eksempelet, seks år etterpå. Ingenting slår følelsen av å ha utrettet noe viktig. Å kunne se læring og utvikling hos et barn er virkelig det som holder meg gående i lærerjobben.

Amsterdam er en fantastisk by. Jeg reiser gjerne tilbake dit. Det er spesielt deilig å være i en slik by med en person man er så innmari forelsket i. Fabelaktig. Min kjære har for øvrig oppsummert turen i listeform her.