Av ting som har skjedd i livet mitt kan jeg jo nevne følgende:

- Jeg har kjøpt meg iPhone 3G, som en gave til meg selv fordi jeg bestod eksamen og dermed er ADJUNKT. Jeg elsker telefonen.

- Jeg har vært på Disney on ice: Prinsesseklassikerne i Oslo Spektrum sammen med svigerfamilien. Det var veldig koselig. Faktisk.

- Jeg har som tidligere nevnt ENDELIG blitt adjunkt. Ja, jeg bestod den siste eksamenen. Eksamenen fra helvete. Eksamenen som gjorde meg trist. Nå er jeg bare glad. Glad og fornøyd. Det føles herlig. Nå kan jeg kun fokusere på jobb.

Jeg vet ikke en gang om jeg liker Facebook. Det er det rare. Hva er egentlig poenget med å være “venner” med folk du ikke har snakket med siden du var 7 år? Eller folk du vet hvem er, men som du egentlig aldri har snakket med? Det kan nesten virke som om det har blitt status å ha mange “venner”. Har du under 200 kan du bare gi opp. Sånn for å sette det litt på spissen. Jeg sier ikke at jeg ikke har folk på vennelisten jeg stort sett aldri snakker med. For det har jeg. Det betyr likevel ikke at jeg ser poenget.

I tillegg har vi da dette med at man faktisk gir Facebook rettighetene til alt av informasjon og bilder. I teorien kan ett av mine bilder ende opp som illustrasjonsfoto i en avis uten at jeg har noen som helst rettigheter. Ganske skummelt i grunn. Likevel tror jeg ikke Facebook tør å gjøre noe som dette. Det ville gitt de alt for mye negativ oppmerksomhet. Så det bekymrer meg egentlig ikke.

Hva er egentlig essensen i dette innlegget? Det er nok ikke så lett å få tak i. For å oppsummere: Jeg er avhengig av Facebook. Jeg liker å holde meg oppdatert på hva folk driver med. Jeg ser ikke poenget med å være venner med mennesker man aldri snakker med, eller mennesker man ikke har noe til felles med. Likevel er jeg en av dem. Jeg er ikke bedre enn noen andre. Jeg har en fascinasjon for tryneboka som er vanskelig å kvitte seg med.