De siste månedene har jeg tatt meg i å bruke mye energi og nattesøvn på å tenke. Tenke på jobb. Jeg tar ofte med meg jobben hjem. Det er et resultat av stress og dårlig tid. Samtidig er det å være lærer et yrke som innebærer at det hele tiden skjer noe nytt. Noe uforutsett. Ting man må tenke over og analysere.

Det er mye fokus på den norske skolen om dagen, og på hvilke områder den kan forbedres. Selv om det diskuteres frem og tilbake, er ett av forslagene som stadig fremmes bedre lærere. Det høres veldig enkelt ut.  Hva legger man så i det å være god lærer? Er det den faglig selvsikre læreren med stramt regime, eller er det den omsorgsfulle læreren med interesse for hver enkelt elev? Er det kanskje en kombinasjon av disse?

Jeg har selvt tatt meg selv i å lure: Er jeg en god lærer? Jeg mener selv at jeg er det. At jeg er uerfaren er det ingen tvil om, men jeg er likefullt god. Med fare for å bryte janteloven, mener jeg at jeg uten tvil har mye å tilføre den norske skolen. Jeg har empati, faglig kunnskap og engasjement. Jeg bryr meg om barnas ve og vel. Jeg ønsker å være kreativ. Jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg vil alltid barnas beste. Selv om jeg har relativt kort fartstid innen skoleNorge, har jeg likevel inntrykk av at disse egenskapene er dominerende blant lærerkollegaene rundt om i det ganske land. Er da bedre lærere den enkle og lette løsningen vi alltid skal ende opp med? Hva mangler egentlig dagens lærere?

Jeg var innom det i dette innlegget, men jeg gjentar det igjen: Lærerne trenger å få frigjort tid til å faktisk gjøre det vi er ment til å gjøre, nemlig undervise. Det blir stadig økte krav til vurdering, kartlegging og henvisninger. Mye av vurderingen skal foregå skriftlig, og er dermed også tidkrevende. Misforstå meg ikke, vurdering er en særdeles viktig del av lærernes virke. Likevel mener jeg vi bør få frigjort mer tid til å bedrive både undervisning og vurdering.

Nå skulle ikke dette være et innlegg om lærernes tidsklemme. Det skulle være et innlegg om å ta med seg jobben hjem. Jeg tror ikke jeg er alene om å ta med meg jobben hjem. Jeg tror de fleste yrkesaktive har tatt seg i å fundere over jobben, enten det er etter sengetid eller i et annet ledig øyeblikk. Jeg kan likevel bare snakke for meg selv og min jobb. Vi lærere har et enormt ansvar. Det forventes mye av oss. Vi skal være oppdragere, psykologer, medmennesker, pedagoger og faglig oppdaterte. Vi skal ha et godt samarbeid med de foresatte. Vi skal kunne kartlegge et barns kunnskapsnivå. Vi skal sørge for at hvert barn får tilpasset opplæring. Et stort ansvar hviler på våre skuldre. Det er ikke rart man tar med seg jobben hjem.

Helt til jeg tenkte på Haiti. Haiti, hvor mennesker ligger døde i gatene. Der mennesker febrilsk graver frem sine kjære fra ruinene, de fleste for sent. Der tusenvis av mennesker verken har vann eller mat, og kjemper en febrilsk kamp for å overleve. Der mennesker er avhengig av hjelp fra andre land. Haiti,  der mennesker i desperasjon ikke vet hva fremtiden bringer. Der mennesker lider.

Uansett hvor kjedelig det er for meg å ødelegge kneet mitt, blir det rimelig bagatellmessig i forhold til tilstandene på Haiti. Dessverre er det lett å spinne seg inn i sin egen lille tankebane når man har det vondt.

Året 2009 har lært meg hva tålmodighet er. Året 2009 har gjort meg mer trygg på meg selv. I året 2009 har jeg måttet bli voksen. Jeg har kjøpt leilighet sammen med kjæresten, og må ta konsekvensene og ansvaret som følger med det. Man må være økonomisk. Man må gi og ta. Man må ta gjennomtenkte valg. Jeg har sett verdens nydeligste niese vokse og gro. Hun har blitt 2 år allerede. Jeg har blitt enormt glad i den lille tulla. Jeg husker enda hvor jeg stod og hva slags vær det var den dagen min bror ringte og fortalte at jeg skulle bli tante. Å være tante er fantastisk.

Jeg har utviklet et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har blitt utrolig glad i dem alle sammen. Jeg har vært i København på ferie. Jeg har kjøpt meg sykkel. Jeg har kjøpt meg MacBook. Jeg har fått gleden av å jobbe sammen med fantastiske mennesker som har fått en stor plass i mitt liv og i mitt hjerte. Jeg har savnet. Først og fremst gamle venner som jeg ser så alt for sjeldent. Jeg har vært bomtur på Hafjell. Jeg har vært på alle hjemmekampene til LSK, samt noen få borteturer. Jeg har lært elever å kjenne og jeg har fått ta del i deres utvikling og læring. Jeg har vært på innspilling av Nytt på Nytt. Jeg har feriet min første 17. mai som lærer og gått i tog sammen med klassen min. Jeg har stiftet medlemsskap på Elixia og håper å bli noe mer enn et støttemedlem. Jeg har koset. Jeg har grått. Jeg har ledd.

2009 var året jeg gråt for Regine.

Snart er det 2010. Totusenogti. Tjueti. Hva man enn velger å kalle det, er det et nytt år med nye muligheter. Jeg håper 2010 blir et bra år. Både for meg og alle jeg kjenner. Jeg håper det byr på glede, latter, vennskap, kjærlighet, opplevelser og omsorg. Ved inngangen til det nye året er det likevel viktig å ikke glemme de som ikke har det like godt som oss. De som går inn i det nye året uten et sted å bo. De som går inn i det nye året med et savn etter noen som de har mistet. De som går inn i det nye året i land der sult og krig er en del av hverdagen. Send noen varme tanker til disse menneskene. Gjør gjerne noe for å bidra.

Til slutt vil jeg ønske alle venner, familie, kjente og andre blogglesere ETT FANTASTISK GODT NYTT ÅR!

Nå ser vi hverandre kanskje to ganger i året, hovedsakelig til jul og i sommerferien. Dette gjelder også mange andre av de jeg var nære venner med den gangen. For all del, mye av skylden for dette ligger hos meg, jeg er ikke akkurat den i verden som er flinkest til å vise initiativ.  Jeg vet at mange av disse fortsatt har jevnlig kontakt. Likevel er det litt vemodig at den idyllen man den gang hadde ikke lenger eksisterer. At man på en måte har blitt litt fremmede for hverandre.

Om jeg kunne gått tilbake i tid, er det mye jeg ville gjort annerledes. Det er dog ikke et alternativ, og jeg må akseptere at ting har blitt som de har blitt. Det er ikke for sent å gjenoppta kontakten, heller tvert i mot, det er bare det at det føles litt skummelt. Skummelt og vanskelig. Hva snakker man om etter så mange år? Har vi fortsatt den gode kontakten vi hadde den gang? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet med meg selv at jeg har forandret meg mye siden den tid. Både på godt og vondt. Jeg er ikke fjortis lenger. Men det er jo ikke disse menneskene heller. Hva er det jeg egentlig frykter?

klikk på bildet for å komme til kilden.

Skummelt. Brutalt. Meningsløst.

Å være sterk

Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller løfte
tyngst.
Å være sterk er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best.

Å være sterk er å
se lyset når det er som mørkest
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har
flere krefter igjen
se sannheten i øynene
selv om den er hard…

Sånn. Jeg føler meg ikke sterk akkurat nå. Akkurat nå har jeg mistet troen. Ikke på det som angår en eventuell Gud. Troen på eksamen. Jeg tror ikke hjernen min er skapt for å ta imot pensum. I går var jeg supereffektiv. Leste i 6 timer. I dag skulle jeg ta opp tråden fra i går. Da jeg hadde lest i 15 minutter kikket jeg tilfeldigvis på sidetallet. 99 stod det. “Hmmm, leste jeg ikke til side 120 igår?” Det gjorde jeg. Jeg hadde altså sittet og lest i 15 minutter uten at noe av det virket kjent. Det er skummelt. Hvordan skal jeg klare å huske ting til eksamen når jeg ikke en gang klarer å huske det til neste dag? Om du har svaret blir jeg fryktelig glad. Tiden begynner for alvor å renne ut.

Jeg har blitt avhengig. Ikke av rus. Ikke av alkohol. Ikke av sjokolade. Ikke av iskrem. Av Guitar Hero. Ja, det er nesten flaut å innrømme det. Men det er sant. Dette enkle, banale spillet. Spillet jeg i utgangspunktet hatet. Nå elsker jeg det. Klarer ikke la være å spille det. Det vil si: Jeg får ikke lov av Marius å spille mer enn en halvtime om dagen, og det ETTER at jeg har lest min daglige kvote pensum. Likevel. Det er fantastisk. Fantastisk avhengighetsskapende. Jeg har vurdert å ønske meg en ekte gitar til jul. Akustisk. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å bruke den, eller om den blir stående i et hjørne og støve ned. Hjørne. Hjerne. Gjerne. Gjøre. Gi. Gyldig. Dette er noen av ordene vi hadde på diktaten i dag. Elevene var veldig flinke. Ord med j-lyd kan være vanskelig, nemlig.

Nå er det natta. Så:

NATTA!

Det er ikke verdens undergang å måtte flytte heller. Det er ikke akkurat slik at jeg aldri kan reise til Bergen mer. Det er kun en togtur unna. Det er bare frykten for det ukjente som gjør det skummelt. En ny fase i livet mitt er i ferd med å ta form. En fase hvor jeg før eller senere kommer meg ut i arbeidslivet. Får tatt opp den manglende eksamenen. Blir samboer. Etablerer meg. Jeg tror det kalles å bli voksen. Jeg vet ikke om jeg er klar for det. Men det skjer. Jeg er nødt til å takle det.

Jeg hører stadig folk som sier at “alt ordner seg til slutt”. Jeg må begynne å tro på det. På en eller annen måte ordner ting seg. Alltid. Også for meg. Kanskje bringer den nye fasen også litt positivisme med seg? Det er lov til å håpe.

Jeg kommer til å savne Bergen. Jeg kommer til å savne menneskene. Atmosfæren. Studentlivet. Ja, jeg tror til og med jeg kommer til å savne jobben litt. Bergen vil alltid bety mye for meg. Det er her jeg har opplevd ting. Gleder og sorger. Det er her jeg har lært meg selv å kjenne, både på godt og på vondt. Det er her jeg har mine beste venner. Venner som betyr veldig mye for meg. Det er her jeg har hatt opplevelsene mine. Jeg kan alltid vende tilbake. Bergen vil alltid være her. Takk og lov for det.

Jeg tror, og håper, at jeg vil trives med den nye fasen i livet mitt. Jeg har en nydelig gutt som er glad i meg. Familien i nærheten. Spennende utfordringer som venter på å bli tatt fatt i. Jeg både gleder og gruer meg. Men mest av alt gleder jeg meg. Jeg håper jeg lykkes. Både i karriere og i de valgene jeg tar. Tiden vil vise. Jeg ser uansett fremover. Jeg tror dette blir veldig bra.