Jeg har hatt verdens beste sommerferie. Som lærer har jeg det privilegiet at jeg først har avspasering, og deretter ferie. Det gir meg ca 6 uker sammenhengende fri. Jeg klager absolutt ikke. Med en samboer ansatt i en annen bransje, må jeg deler av ferien klare å underholde meg selv. I år har jeg underholdt meg selv med Harry Hole. Harry Hole, sykkelturer og solsteik. Det har vært fabelaktig. Jeg skjønner godt at Jo Nesbø har blitt så populær. Bøkene hans er akkurat så spennende som krim bør være.

Årets ferietur for meg og sambo gikk i år til Roma. Roma er antakelig Europas beste by. Alltid nye ting å se på, og masse spennende historie. Vi var heldig med været alle dagene, bortsett fra den ene dagen hvor det fosset ned fra himmelen. Vi opplevde alle de store tingene: Colosseum, Vatikanet, Pantheon og Spansketrappen. Vi spiste pizza, pasta og bøttevis med iskrem. I tillegg kombinerte vi byferien med et par dager på stranden utenfor Roma. Det anbefales virkelig. Bare en halvtimes togtur til milevis med strender og herlig badevann. Vi virkelig storkoste oss.

Feriens høydepunkt var likevel som tittelen på dette innlegget tilsier: Kjærligheten. Kjærleiken. The love. For, min kjære samboer gjorde intet mindre enn å fri til meg på bursdagen min. I Roma. På trappene til Santa Maria Maggiore. Jeg gråt av glede. Jeg gråt av lykke. Og jeg er fortsatt så sykt lykkelig. Jeg skal gifte meg. Jeg skal gifte meg med den beste mannen i verden. Han vil tilbringe resten av livet sitt med meg. Bedre følelse enn det skal man lete lenge etter.

Å komme tilbake til hverdagen er altså litt annerledes enn det pleier. Kriblingen i magen er dominerende. Den gjør meg lykkelig. Jeg har jobbmessig utfordret meg selv til å være teamleader i år. Det byr på nye veier og oppdagelser for meg. Jeg er generelt sett ikke veldig modig, men jeg håper at rollen som teamleader kan få meg til å vokse og bli tryggere på hvem jeg er og hva jeg står for.

Jeg ser frem til å planlegge bryllup. Jeg ser frem til å jobbe igjen. Jeg ser frem til å tilbringe mer tid sammen med mine to små og fantastisk søte nieser. Jeg ser frem til å knytte enda sterkere bånd til min søster, som for meg fortsatt fremstår som sterkere enn noe annet menneske jeg har møtt. Jeg ser frem til å få nye bekjentskaper. Og til å utvikle meg selv som menneske både privat og karrieremessig. Jeg håper avslutningen på 2011 vil bli mye bedre enn starten.

Da jeg var liten var dinosaurer det helt store. Det var et must med dinosaurgenser, dinosaurbukse og dinosaurlue. Hadde du toppet det hele med snowjogger kunne du være sikker på at du var den kuleste i gata. Diesel, Hello Kitty og andre slike merker eksisterte kun i en fjern fremtid.

Jeg kan enda kjenne den første lukten av vår og hvilken følelse jeg fikk av den. Tiden da snøen smeltet og man så vidt våget seg ut i t-skjorte. Selvfølgelig mot mammas advarsler om forkjølelse. Gleden av å se strekene fra paradisen titte frem fra snøen. Gleden av å hoppe paradis og å kunne bruke den nye paradissteinen. Gleden av å se løvetannen spire for første gang den våren.

Som eneste jente i gutteflokken ble jeg en solid fotballspiller. Jeg elsket å spille fotball. Fra morgen til kveld. Om sommeren var jeg så opptatt med å spille fotball at jeg ikke hadde tid til å se på barne-TV. Om vinteren var det først og fremst ishockey som stod høyt. Skøyteis ble gjort klar på fotballbanen. Jeg husker enda da jeg knuste alle mammas tallerker i vegghylla med ishockeykølla i det jeg gikk forbi dem. Det ble rabalder.

Jeg husker spenningen av å utforske naboguttens garasje, og frykten jeg kjente da jeg måtte fortelle mamma at jeg hadde tråkket i et oljefat der inne med mine splitter nye joggesko. Det var den første av to ganger jeg skulle få husarrest. Den andre var da jeg og naboguttene gikk opp på et berg vi godt visste vi ikke hadde lov til å gå opp på. Lite visste vi om hvilke farer som kunne oppstå der oppe. Vi lot nysgjerrigheten ta overhånd, uten å tenke konsekvenser. Det er jo sånn det er å være barn. Man lever der og da.

Jeg husker sene kvelder med “Hull i hatten.” Med boksen går. Sykkelen ble aktivt brukt. Herregud som vi syklet. Frem og tilbake. Opp og ned. Ingenting kunne stoppe oss. Jeg husker alle de hemmelige klubbene våre. Turtlesklubben. Søppelklubben. Begge gikk til grunne før man i det hele tatt hadde begynt. Å samle sverd fra Turtles-isen var ikke god business. Det var heller ikke søppelplukkingen.

Minner. Bilder. Av bading i sprederen. Lukten av nyklippet gress. Av regnvått gress. Utallige timer på bygdas badeplass der kampen om den rosa baderingen pågikk kontinuerlig. Den evige rivaliseringen mellom meg og nabogutten om hvem som til en hver tid skulle være bestevenn med gutten borti gata. Jeg husker skuffelsene. Hvor vanskelig det var å tilpasse seg. Ensomheten og gråten da stygge ord gang på gang haglet etter meg fra en og samme person. Jeg husker forelskelsene. Min første kjæreste. Hvordan vi såvidt turde å se på hverandre i skolegangene. Brevet han skrev da han gjorde det slutt med begrunnelsen “Jeg er nåk for ong.” Vi var bare ti år gamle.

Barndommen var hard. Brutal. Men samtidig helt fantastisk. Så bekymringsløs jeg var. Så aktiv. Så lykkelig. Uvitende om hvilken fremtid jeg stod ovenfor levde jeg hver dag til det fulle. Av og til skulle jeg ønske at man fortsatt hadde litt av den barnlige mentaliteten boende i seg. Kanskje har vi det, men velger å gjemme den langt der inne. Jeg er uansett glad for at jeg har så mange gode minner å se tilbake på. Å kunne vite at man har levd. Det er en følelse det er verdt å kjenne på.

2010 har vært et av mine vanskeligste år hittil. Jeg har vært langt nede, så langt nede at jeg har måttet få hjelp til å komme opp igjen. Jeg har kommet et godt stykke på vei, men det er fortsatt et stykke igjen. Er det noe 2010 har lært meg, så er det å være sterk. Være sterk, og å se på seg selv med positive og rosende øyne. Legge merke til de små tingene jeg gjør. De positive tingene. De positive tingene som gjør meg til den jeg er. Det er veldig vanskelig, men gudene skal vite at jeg prøver hver dag. En ting skal i allefall være sikkert, uten mine fantastiske og enestående kollegaer hadde veien vært mye lengere å gå. Takk for at dere stod støtt bak meg når jeg vinglet som verst. Takk for alle ord og alle handlinger. Det er godt å vite at man er verdsatt og at noen bryr seg.

2010 var året da min kjære Tom McRae nok en gang skapte magisk stemning på Rockefeller. 2010 var året da min kjære og jeg dro på indisk matlagingskurs i den tro om at vi nå skulle bli indiske mesterkokker. Kokeboken ligger fortsatt fin og ubrukt i bokhylla. 2010 var året da jeg fikk oppleve Amsterdam og alt det byen hadde å tilby. Jeg var på sightseeing, spiste god mat, handlet og koste meg sammen med den vakreste skapningen i verden. 2010 var året da jeg ble mer og mer forelsket, i den samme fyren som jeg har vært så heldig å få være sammen med i snart fire år. 2010 var året jeg sa jeg elsker deg for første gang.

2010 var året da jeg betalte nærmere 2000 kroner for å følge LSK på Åråsen, og året da jeg gang på gang måtte gå skuffet hjem med tap i bukselomma. 2010 var året da jeg gikk ned mange kilo og dermed ga meg troen på at det er mulig å nå mitt endelige mål. 2010 var året for nye bekjentskaper, da jeg var så heldig å få treffe flotte Plosiv. 2010 var året for å også pleie gamle bekjentskaper, og det varmet godt da min kjære Malin bestemte seg for å flytte til Oslo og dermed også nærmere meg. 2010 var året da min store barndomsdrøm gikk i oppfyllelse etter alle disse årene: Å kunne få besøke Paris. Nesten to uker i Paris er en reise jeg sent vil glemme. Inntrykk, opplevelser og minner for livet. 2010 var året jeg reiste på en uforglemmelig hyttetur med Dreamteam.

2010 var året jeg var så priviligert at jeg fikk være lærer i en splitter ny skole, med det som antakelig er verdens beste elever. 2010 var året da jeg fikk en av de hyggeligste foreldremailene noen sinne, en mail som både er skrevet ut og rammet inn på veggen, samt lagret i Evernote for alltid. Slike varmende ord er ikke hverdagskost som lærer.

2010 var året da jeg igjen fikk bevist hvor viktig familien er for meg. 2010 var året jeg fikk lov til å være tante for verdens nydeligste treåring, og året hvor jeg fikk vite at jeg skulle bli tante til ei ny lita prinsesse. Hun har fortsatt ikke bestemt seg for å komme ut, men jeg tipper at det skjer ganske snart.

2010 er året da jeg lærte meg selv bedre å kjenne.

Foran meg ligger 2011. Uåpnet. Full av forventninger og håp er jeg klar for å ta fatt på det nye året. Jeg håper og tror at det blir et år fyllt av glede, opplevelser, inntrykk og lærdom. Jeg er sikker på at jeg på et tidspunkt vil nå toppen av den bakken jeg er på vei oppover. Jeg er priviligert, for jeg har de mest fantastiske menneskene i livet mitt.

Mamma, pappa, bror og søster – Takk for at dere er akkurat de dere er.

Marius – Takk for at du står støtt sammen med meg. Hver dag. Alltid. Jeg setter umåtelig pris på deg. Jeg elsker deg.

Jeg ønsker alle et fantastisk godt nytt år, håper det blir fantastisk for dere alle!

Jeg ønsker likevel at julen skal være en tid til ettertanke og refleksjon. Ikke alle er like heldige som meg. Eller som deg. Noen har mistet noen i nær familie og klarer ikke helt å finne julefølelsen. Andre er ensomme. Har ingen å være sammen med. Noen har ikke penger og har så vidt råd til å kjøpe mat. I VG leste jeg om en 1,5 år gammel gutt som ble kjørt ned av et familiemedlem og døde. På selveste julaften. Det finnes ikke ord for hvor tragisk det er.

Jeg ser en tendens til at vi mennesker stadig blir grådigere. Vi forlanger mer og ønsker mer for hvert år som går.
Midt oppi vår egen grådighet er det viktig å huske på alle dem som
ikke har det så bra som oss. Alle de som savner. Alle de som lider.
Alle de ensomme som sitter alene i julen. Vær takknemlig for den
situasjonen du befinner deg i og for hver minste lille ting du har
fått denne julen. Det er i allefall jeg.

Vær et medmenneske. Vis omtanke.

Ha en fantastisk jul, kjære lesere.

De siste månedene har jeg tatt meg i å bruke mye energi og nattesøvn på å tenke. Tenke på jobb. Jeg tar ofte med meg jobben hjem. Det er et resultat av stress og dårlig tid. Samtidig er det å være lærer et yrke som innebærer at det hele tiden skjer noe nytt. Noe uforutsett. Ting man må tenke over og analysere.

Det er mye fokus på den norske skolen om dagen, og på hvilke områder den kan forbedres. Selv om det diskuteres frem og tilbake, er ett av forslagene som stadig fremmes bedre lærere. Det høres veldig enkelt ut.  Hva legger man så i det å være god lærer? Er det den faglig selvsikre læreren med stramt regime, eller er det den omsorgsfulle læreren med interesse for hver enkelt elev? Er det kanskje en kombinasjon av disse?

Jeg har selvt tatt meg selv i å lure: Er jeg en god lærer? Jeg mener selv at jeg er det. At jeg er uerfaren er det ingen tvil om, men jeg er likefullt god. Med fare for å bryte janteloven, mener jeg at jeg uten tvil har mye å tilføre den norske skolen. Jeg har empati, faglig kunnskap og engasjement. Jeg bryr meg om barnas ve og vel. Jeg ønsker å være kreativ. Jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg vil alltid barnas beste. Selv om jeg har relativt kort fartstid innen skoleNorge, har jeg likevel inntrykk av at disse egenskapene er dominerende blant lærerkollegaene rundt om i det ganske land. Er da bedre lærere den enkle og lette løsningen vi alltid skal ende opp med? Hva mangler egentlig dagens lærere?

Jeg var innom det i dette innlegget, men jeg gjentar det igjen: Lærerne trenger å få frigjort tid til å faktisk gjøre det vi er ment til å gjøre, nemlig undervise. Det blir stadig økte krav til vurdering, kartlegging og henvisninger. Mye av vurderingen skal foregå skriftlig, og er dermed også tidkrevende. Misforstå meg ikke, vurdering er en særdeles viktig del av lærernes virke. Likevel mener jeg vi bør få frigjort mer tid til å bedrive både undervisning og vurdering.

Nå skulle ikke dette være et innlegg om lærernes tidsklemme. Det skulle være et innlegg om å ta med seg jobben hjem. Jeg tror ikke jeg er alene om å ta med meg jobben hjem. Jeg tror de fleste yrkesaktive har tatt seg i å fundere over jobben, enten det er etter sengetid eller i et annet ledig øyeblikk. Jeg kan likevel bare snakke for meg selv og min jobb. Vi lærere har et enormt ansvar. Det forventes mye av oss. Vi skal være oppdragere, psykologer, medmennesker, pedagoger og faglig oppdaterte. Vi skal ha et godt samarbeid med de foresatte. Vi skal kunne kartlegge et barns kunnskapsnivå. Vi skal sørge for at hvert barn får tilpasset opplæring. Et stort ansvar hviler på våre skuldre. Det er ikke rart man tar med seg jobben hjem.

Helt til jeg tenkte på Haiti. Haiti, hvor mennesker ligger døde i gatene. Der mennesker febrilsk graver frem sine kjære fra ruinene, de fleste for sent. Der tusenvis av mennesker verken har vann eller mat, og kjemper en febrilsk kamp for å overleve. Der mennesker er avhengig av hjelp fra andre land. Haiti,  der mennesker i desperasjon ikke vet hva fremtiden bringer. Der mennesker lider.

Uansett hvor kjedelig det er for meg å ødelegge kneet mitt, blir det rimelig bagatellmessig i forhold til tilstandene på Haiti. Dessverre er det lett å spinne seg inn i sin egen lille tankebane når man har det vondt.

Året 2009 har lært meg hva tålmodighet er. Året 2009 har gjort meg mer trygg på meg selv. I året 2009 har jeg måttet bli voksen. Jeg har kjøpt leilighet sammen med kjæresten, og må ta konsekvensene og ansvaret som følger med det. Man må være økonomisk. Man må gi og ta. Man må ta gjennomtenkte valg. Jeg har sett verdens nydeligste niese vokse og gro. Hun har blitt 2 år allerede. Jeg har blitt enormt glad i den lille tulla. Jeg husker enda hvor jeg stod og hva slags vær det var den dagen min bror ringte og fortalte at jeg skulle bli tante. Å være tante er fantastisk.

Jeg har utviklet et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har blitt utrolig glad i dem alle sammen. Jeg har vært i København på ferie. Jeg har kjøpt meg sykkel. Jeg har kjøpt meg MacBook. Jeg har fått gleden av å jobbe sammen med fantastiske mennesker som har fått en stor plass i mitt liv og i mitt hjerte. Jeg har savnet. Først og fremst gamle venner som jeg ser så alt for sjeldent. Jeg har vært bomtur på Hafjell. Jeg har vært på alle hjemmekampene til LSK, samt noen få borteturer. Jeg har lært elever å kjenne og jeg har fått ta del i deres utvikling og læring. Jeg har vært på innspilling av Nytt på Nytt. Jeg har feriet min første 17. mai som lærer og gått i tog sammen med klassen min. Jeg har stiftet medlemsskap på Elixia og håper å bli noe mer enn et støttemedlem. Jeg har koset. Jeg har grått. Jeg har ledd.

2009 var året jeg gråt for Regine.

Snart er det 2010. Totusenogti. Tjueti. Hva man enn velger å kalle det, er det et nytt år med nye muligheter. Jeg håper 2010 blir et bra år. Både for meg og alle jeg kjenner. Jeg håper det byr på glede, latter, vennskap, kjærlighet, opplevelser og omsorg. Ved inngangen til det nye året er det likevel viktig å ikke glemme de som ikke har det like godt som oss. De som går inn i det nye året uten et sted å bo. De som går inn i det nye året med et savn etter noen som de har mistet. De som går inn i det nye året i land der sult og krig er en del av hverdagen. Send noen varme tanker til disse menneskene. Gjør gjerne noe for å bidra.

Til slutt vil jeg ønske alle venner, familie, kjente og andre blogglesere ETT FANTASTISK GODT NYTT ÅR!

Nå ser vi hverandre kanskje to ganger i året, hovedsakelig til jul og i sommerferien. Dette gjelder også mange andre av de jeg var nære venner med den gangen. For all del, mye av skylden for dette ligger hos meg, jeg er ikke akkurat den i verden som er flinkest til å vise initiativ.  Jeg vet at mange av disse fortsatt har jevnlig kontakt. Likevel er det litt vemodig at den idyllen man den gang hadde ikke lenger eksisterer. At man på en måte har blitt litt fremmede for hverandre.

Om jeg kunne gått tilbake i tid, er det mye jeg ville gjort annerledes. Det er dog ikke et alternativ, og jeg må akseptere at ting har blitt som de har blitt. Det er ikke for sent å gjenoppta kontakten, heller tvert i mot, det er bare det at det føles litt skummelt. Skummelt og vanskelig. Hva snakker man om etter så mange år? Har vi fortsatt den gode kontakten vi hadde den gang? Kanskje, kanskje ikke. Jeg vet med meg selv at jeg har forandret meg mye siden den tid. Både på godt og vondt. Jeg er ikke fjortis lenger. Men det er jo ikke disse menneskene heller. Hva er det jeg egentlig frykter?

klikk på bildet for å komme til kilden.