De siste månedene har jeg tatt meg i å bruke mye energi og nattesøvn på å tenke. Tenke på jobb. Jeg tar ofte med meg jobben hjem. Det er et resultat av stress og dårlig tid. Samtidig er det å være lærer et yrke som innebærer at det hele tiden skjer noe nytt. Noe uforutsett. Ting man må tenke over og analysere.

Det er mye fokus på den norske skolen om dagen, og på hvilke områder den kan forbedres. Selv om det diskuteres frem og tilbake, er ett av forslagene som stadig fremmes bedre lærere. Det høres veldig enkelt ut.  Hva legger man så i det å være god lærer? Er det den faglig selvsikre læreren med stramt regime, eller er det den omsorgsfulle læreren med interesse for hver enkelt elev? Er det kanskje en kombinasjon av disse?

Jeg har selvt tatt meg selv i å lure: Er jeg en god lærer? Jeg mener selv at jeg er det. At jeg er uerfaren er det ingen tvil om, men jeg er likefullt god. Med fare for å bryte janteloven, mener jeg at jeg uten tvil har mye å tilføre den norske skolen. Jeg har empati, faglig kunnskap og engasjement. Jeg bryr meg om barnas ve og vel. Jeg ønsker å være kreativ. Jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg vil alltid barnas beste. Selv om jeg har relativt kort fartstid innen skoleNorge, har jeg likevel inntrykk av at disse egenskapene er dominerende blant lærerkollegaene rundt om i det ganske land. Er da bedre lærere den enkle og lette løsningen vi alltid skal ende opp med? Hva mangler egentlig dagens lærere?

Jeg var innom det i dette innlegget, men jeg gjentar det igjen: Lærerne trenger å få frigjort tid til å faktisk gjøre det vi er ment til å gjøre, nemlig undervise. Det blir stadig økte krav til vurdering, kartlegging og henvisninger. Mye av vurderingen skal foregå skriftlig, og er dermed også tidkrevende. Misforstå meg ikke, vurdering er en særdeles viktig del av lærernes virke. Likevel mener jeg vi bør få frigjort mer tid til å bedrive både undervisning og vurdering.

Nå skulle ikke dette være et innlegg om lærernes tidsklemme. Det skulle være et innlegg om å ta med seg jobben hjem. Jeg tror ikke jeg er alene om å ta med meg jobben hjem. Jeg tror de fleste yrkesaktive har tatt seg i å fundere over jobben, enten det er etter sengetid eller i et annet ledig øyeblikk. Jeg kan likevel bare snakke for meg selv og min jobb. Vi lærere har et enormt ansvar. Det forventes mye av oss. Vi skal være oppdragere, psykologer, medmennesker, pedagoger og faglig oppdaterte. Vi skal ha et godt samarbeid med de foresatte. Vi skal kunne kartlegge et barns kunnskapsnivå. Vi skal sørge for at hvert barn får tilpasset opplæring. Et stort ansvar hviler på våre skuldre. Det er ikke rart man tar med seg jobben hjem.

Kommentarfeltene på Dagbladets artikler er generelt morsom lesning. De florerer av mennesker som gjemmer seg bak anonyme nick og dermed fritt publiserer sine kontroversielle meninger om temaene som diskuteres. Denne debatten er intet unntak. Noen mener at kvinnene på bildene er vakre. Andre mener det er forkastelig at disse bildene i det hele tatt trykkes. Det er visst ikke bra at man gir overvektige positiv oppmerksomhet. Man skal ikke fremstille overvekt som sexy eller fint, da disse står for idealer som ikke er greie. Vi kan ikke tillate oss å godta et forbilde som oser av dårlig helse og usunn livsstil. En stor andel av kommentarene anser damen på hovedbildet som feit. Noen få forsvarer henne og sier at hun er slik som damer bør se ut og at hun ser sunn og frisk ut.

En anonym sier:

“Det er ikke greit å være feit. Det er usunt og kommer 99% av tiden av en slapp livsstil og en grådig apetitt. Det er heller ikke greit å være underernært, men det er ærlig talt et mindre problem enn overvekt i samfunnet. Gi oss heller noe mer velbalansert.”

En annen skriver:

“Damer med 10 kilo for mye og mer, er direkte stygt. Damer som ikke klarer å ta vare på seg selv er faktisk tapere og usexy, ingenting annet. Jeg misliker det sterkt. Alle vet at vi blir feite fordi dagens livsstil er så langt unna det aktive livet pattedyr er ment å leve. (greit nok, det er naturlig at man blir større etter en fødsel eller overgangsalderen, men man kan gjøre mye ved å bevege seg mer). De aller fleste feite mennesker velger faktisk å bli det ved å bevisst eller ubevisst spise for mye og trimme for lite. Sitter man stille 340 dager i året blir man feit om man ikke har vært veldig heldig med genene.. Uansett er det i 99% av tilfellene alltid selvforskyldt.. Det går som regel også utover helsa, det er usexy!! (Noen av de som går på kortison og andre medisiner er selvsagt fritatt for skyld..)”

Rekken av innlegg som ligner på disse er lang. At overvektige blir sett på som tapere og usexy er ikke noe nytt for meg. Jeg er selv overvektig, og har møtt på disse holdningene så lenge jeg kan huske. Jeg skal derimot ikke være den som skylder på alt annet i forhold til min overvekt. Jeg har verken dårlig stoffskifte eller andre sykdommer som gjør meg overvektig, jeg kan i bunn og grunn bare skylde på meg selv. Gjennom livet har jeg vært for lite aktiv, samt hatt et helt feil kosthold. At alle i slekta er overvektige har sikkert noe å si det også, uten at jeg ser på dette som hovedgrunnen til min overvekt.

Innleggene ovenfor gjenspeiler det jeg oppfatter som vanlige holdninger ovenfor overvektige. Jeg har gjennom oppveksten møtt på holdninger og fordommer jeg sjeldent har sett maken til. Det har vært holdninger så ekstreme som at alle overvektige spiser alle måltidene sine på McDonalds. Hver dag. At alle overvektige ligger dag ut og dag inn i sofaen med en pose potetgull foran seg. At overvektige er late og patetiske, og ikke minst frastøtende å se på. Om noen av disse påstandene/holdningene medfører riktighet hos noen overvektige skal jeg ikke uttale meg om. Jeg tror likevel ikke at dette er sannheten for de etterhvert ganske mange overvektige mennesker der ute. Eller er det kanskje slik at vi fortjener å møtes med disse holdningene, for tross alt har vi jo selv påført oss dette?

Om det er slik at mange av holdningene og fordommene stemmer: Er det likevel riktig at fordi jeg er overvektig, så skal jeg føle meg som et mindreverdig menneske? Betyr det at som overvektig er jeg mindre verdt enn de som er “normale” i forhold til samfunnets kroppsidealer? Jeg bare lurer.

Er det noe jeg er enig i, så er det i at overvekt er et av de største samfunnsproblemene vi står ovenfor i Norge. Folk blir stadig mer overvektige, og vi ser også at denne utviklingen skjer hos barn. Noe er galt med den norske livsstilen, både når det kommer til fysisk aktivitet og kosthold. Hva som gjør at flere og flere blir overvektige er ikke noe jeg ønsker å spekulere i. Jeg ønsker bare å påpeke det faktum at overvektige blir møtt med visse forutinntatte holdninger, akkurat slik som andre utsatte samfunnsgrupper blir. Resultatet av dette kan være dårlig selvtillit og mindreverdighetskomplekser, noe som er uholdbart.

Det er ikke i min hensikt å fremstille overvektige som ofre. Jeg vet at det også finnes andre samfunnsgrupper som møter fordommer og holdninger som ikke er fordelaktige. Poenget jeg prøver å få frem er at alle mennesker har samme verdi, på tross av sine feil eller mangler. Man skal møtes med samme respekt fra andre uansett om man er for tykk, for tynn, for kort, for høy eller har en annen hudfarge.

Det er vel ingen tvil om at skolen er den viktigste samfunnsinstansen vi har i forhold til å jobbe systematisk mot mobbing. Og tro meg, er det noe vi gjør, så er det å jobbe med forebyggende arbeid. Nå har jeg kun jobbet som lærer i 1,5 år og har kanskje ikke like stor rett eller kunnskap til å uttale meg som en som har jobbet i skoleverket i en mannsalder. Likevel har jeg med min korte erfaring oppdaget spesielt en ting: Sosialt arbeid, inkludert fokus på mobbing, jobbes med hver dag. Vi jobber med det sosiale miljøet. Fremmer holdninger. Fremmer empati. Fremmer forståelse og aksept for annerledeshet. Øver på å sette seg inn i andres situasjon. Jobber med selvtillit. Med mot. Listen er lang. Det tar mye av lærerens tid, men det er meget viktig arbeid.

Jeg mener det derfor er en lettvint løsning å legge all skylden på skolen. For all del, arbeidet mot mobbing må i hovedsak fortsette her. Jeg tror likevel vi i tillegg må se etter hva samfunnet kan gjøre, og ikke minst foreldre. Barn har ofte med seg holdninger hjemmefra. Om mamma eller pappa til stadighet uttrykker hjemme hvor fæle de syns feite mennesker er, hvor unormalt det er å være homofil, hvor mye de misliker utenlandske, hvor rar de synes naboen er fordi han har annerledes klær osv., er det klart at dette blir barnas meninger også. Dette drar de igjen med seg til skolen i en eventuell mobbesituasjon. Disse kan det være en utfordring å jobbe med i mobbesammenheng, “for mamma og pappa sier jo at det er sånn”. Hvem har mest påvirkningskraft på barnet? Er det foreldrene eller læreren? Det trenger ikke en gang være ord barna påvirkes av, men handlinger. Hvordan man oppfører seg når man omgås personer. Kroppsspråk er en uttrykksform mange tillegger for lite vekt.

Dette er ikke noe forsøk på å skyve ansvaret vekk fra skolen. Skolen har et enormt ansvar, og kan helt sikkert bli enda bedre i sitt arbeid mot mobbing. Poenget er at skolen ikke kan oppdra barna alene. Skolen trenger hjelp fra hjemmet. Både skolen og hjemmet må være viktige bidragsytere i barnas oppdragelse og holdningsdannelse. Barn formes av det miljøet de vokser opp i. Det er derfor viktig å tenke over hvilke signaler man sender ut når man omgås barn. De er lett påvirkelige, og kan oppfatte ting annerledes enn tanken bak.

I stedet for å grave tilbake i tid og dvele ved det som har vært, må vi se fremover: Hvordan kan vi på best mulig måte forebygge mobbing i den norske skolen? Hvorfor fungerer det ikke optimalt slik vi gjør det nå?

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg har felt mang en tåre til disse filmene. Jeg har innbilt meg at slik skal det være, og drømt meg vekk til denne perfekte verdenen. Jeg har tenkt at sånn skal det perfekte forhold være. Lagt fornuften til side og latt drømmene ta overhånd. Etter å ha vært i flere forhold forstår jeg nå at virkeligheten er ganske så annerledes. Ikke misforstå, jeg har det veldig bra i det forholdet jeg er i nå. Jeg er absolutt lykkelig. Men ting er ikke eksplosivt og lidenskapelig hver dag. Det skjer ikke spennende og romantiske ting hver dag. Man lever i en stressende hverdag der man ofte ikke har tid til hverandre.  Hverken jeg eller min kjære er helt perfekte. Perfekte for hverandre? Absolutt. Men ikke perfekte i forhold til det idealet amerikansk filmindustri ønsker at vi skal måle oss opp mot.

På tross av alt jeg vet, tar jeg meg likevel i å tørke tårer når en film får den slutten jeg ønsker at den skal ha. Når lykken vinner og kjærligheten er i full blomst. For det er jo vakkert. Men virkelighetsnært? Neppe.

(Bildet er linket til kilden)

1. Serien fremstiller den vanlige norske skolen som helt ubrukelig med konstant støy, frekke elever, ubrukelige lærere og mangel på tilpasset opplæring. Det er klart det er lettere å holde lydnivået nede når man kun har 8 elever, og alle disse 8 er på noenlunde samme faglige nivå.

2. Serien fremstiller læreren Håvard som om han skulle vært supermann innen pedagogikk, når sannheten er at han har et solid pedagogisk team bak seg som jeg tipper forteller ham hva han skal gjøre og si til en hver tid. Dette er igjen så langt fra den virkelige skolehverdagen man kommer. Som lærer er man ganske så alene om ting, og man er nødt til å vurdere og ta avgjørelser på egenhånd, uten at noen hvisker deg i øret om hva som er rett eller galt.

3. I serien har de tilgang på alt som finnes av konkretiseringsmaterialer. I den virkelige verden lider skole-Norge av dårlig råd og mangel på slikt utstyr som kan gjøre læringsarbeidet lettere for eleven. Man må bruke de hjelpemidlene man har tilgjengelig der og da.

Som lærer blir jeg bare lattermild  av å se på noe som stemmer så lite overens med fakta som det “Blanke ark” gjør.

Det er dog ett parti jeg vet at jeg ikke skal stemme på. Det er FrP. Makan til svada er det lenge siden jeg har vært borti. Jeg leste nettopp denne artikkelen hos Dagbladet. Den lister opp Siv Jensens 100 dagers-plan. Tiltak som skal settes i gang de første 100 dagene Siv Jensen eventuelt er statsminister. Og det er ikke rent lite. Hun skal fjerne både bompenger og NRK-lisens, bensinavgiften skal reduseres, formueskatten skal avvikles, ja, det er ikke måte på hva hun skal sette i gang. Det jeg syns er litt rart, frøken Jensen, er at du ikke forteller hvor du skal ta penger fra når disse inntektskildene blir borte. Skal du hugge løs på oljefondet som en feit amerikaner hugger innpå en BigMac hos McDonalds?

Jeg så på en valgsending her om dagen, der Kristin Halvorsen diskuterte med blant annet Per Kristian Foss og Petter Stordalen. Da det ble snakk om formueskatten og om denne burde fjernes eller ikke, la jeg merke til at Halvorsen brukte ordet “spleiselag” sikkert 20 ganger i løpet av noen få minutter. For det er jo det vi er. Velferdsstaten. Et spleiselag. Jeg syns Halvorsen gjorde en god figur i denne debatten, men samtidig vet jeg ikke om SV er helt det rette for meg heller. Jeg er delvis enig med Per Kristian Foss i at ulempen med formueskatten er at den i noen tilfeller rammer eldre mennesker med lite penger, men min enighet med høyresiden stopper også der.

Jeg har tatt en del av disse valgtestene som florerer på nettet. Mange av dem er dårlige, noen av dem er gode. Det som er litt lattervekkende, er at jeg på mer enn én test har kommet ut med Senterpartiet som resultat. Senterpartiet, som jeg ikke kunne fordra da jeg var liten og uvitende. Mest fordi jeg ikke likte Anne Enger Landstein og fordi jeg ikke likte at de styrte bygda vår og dermed tvang meg til å ha nynorsk som hovedmål på barneskolen. Nå er jeg eldre og ikke fullt så dum, men likevel: Senterpartiet? Ligger det en skjult patriotisme i meg, som den bygdejenta jeg er?

Om man skal se på hvilke saker som opptar meg, så er det naturlig å begynne med skolen. Siden jeg er lærer, er det nesten selvsagt at jeg ønsker et best mulig skolevesen. Jeg ønsker større lærertetthet, en mer relevant (og bedre) lærerutdanning, jeg ønsker mer penger til skolene og jeg ønsker noe lengre skoledager. Jeg ønsker en skole der man underviser i fag man har utdannelse i, ikke en skole der man underviser i alle fag (kompetanse eller ikke kompetanse) slik som nå. Jeg ønsker ikke karakterer fra 5. klasse, jeg ønsker ikke premieringssystemet som Høyre foreslo.

I tillegg er jeg opptatt av en bedre eldreomsorg. Jeg har selv jobbet noen sommere på aldershjem, og jeg sier det enkelt: Jeg håper, håper, håper at jeg slipper å bo på aldershjem når jeg blir gammel. Misforstå meg ikke, jeg syns de som jobber i eldreomsorgen skal ha all ære for den jobben de gjør. Det er likevel ikke lett å være tre på jobb når det er 12+ eldre som trenger din hjelp og din oppmerksomhet. Det jeg savnet mest når jeg jobbet på aldershjem var det å ha tid til å snakke med de eldre. Ikke bare dra de opp av sengen, kaste de i en stol, gi de mat, og deretter kaste de i seng igjen. Mange av disse menneskene har ingen pårørende, og trenger sårt litt samtale og omsorg i løpet av en dag.

Jeg ønsker et bedre helsevesen. Jeg ønsker støtte til å opprettholde lokalsykehusene. De er veldig viktige for de menneskene som har valgt å bosette seg utenfor de store byene.

Jeg mener også at vi bør opprettholde det skattenivået vi har i dag. Vi bor i ett av verdens rikeste land. Vi har råd til å ha det skattenivået som er nå. Vi har råd til å betale 13 kroner per liter bensin. Vi har råd til å betale bompenger. Vi har råd til å betale avgifter. Vi får igjen både i bøtter og spann gjennom den velferdsstaten vi lever i. Nordmenn bør slutte å klage og heller åpne øynene litt. Se seg rundt. Vi har det tross alt godt.

Nå havnet jeg visst litt på sidelinjen av det jeg egentlig ville få frem med dette innlegget. Poenget er i allefall at jeg ikke helt vet hva jeg skal stemme ved dette valget. Jeg syns valgkampen generelt er full av fjas og drittslenging fra politikerne, og man får lite eller ingen innsikt i hva de faktisk mener. Heldigvis for meg så er jeg relativt oppegående og vet sånn ca hva hvert parti står for, men for folk som ikke har noe peiling, er det lett å helle mot de partiene med de mest populistiske sakene. Som FrP. FrP som jeg virkelig ikke håper kommer til makten.

Når jeg tenker meg om er det vel heller liten tvil om at jeg hører hjemme på venstresiden et sted. Det er bare hvor som er spørsmålet. Jeg håper at enten Jens eller Kristin klarer å overbevise meg snart, slik at jeg kan ta med meg valgseddelen min og gi min forhåndsstemme.

Likevel ELSKER jeg å være lærer. Jeg ville ikke vært foruten. Ingen dager er like. Å oppleve utvikling og læring hos en elev, og vite at dette er min fortjeneste, ja, det er en følelse som overgår mye annet. Glade og fornøyde elever som viser interesse for det de holder på med. Kommentarer som får deg til å trekke på smilebåndet, fordi de er så treffende. Elever som er tålmodige, så tålmodige at de sitter med hånden i været i 15 minutter uten å rope ut at “ser du meg ikke?!”. Elever som viser at de har evne til å vise omsorg for hverandre. Elever som har lopper i blodet og som gang på gang utfordrer MIN tålmodighet, men som likevel har glimtet i øyet. Å kunne fremme holdninger som kommer fellesskapet til gode. Å kunne gi av meg selv, og å få så utrolig mye tilbake. Å kunne være en del av utviklingen. Utviklingen av samfunnet. For det er tross alt fremtidens voksne jeg har med å gjøre. Hver dag. Nettopp disse tingene gjør at jeg syns lærergjerningen er fantastisk. Og jeg tror det er viktig at man liker det man holder på med. At man gleder seg til å gå på jobb.

Da spiller det ingen rolle om tidstyven i skolen i aller høyeste grad eksisterer. Ingen yrker er ideelle. Ingen yrker har nok tid til å gjøre akkurat det man skal. Alle yrker har sine tidstyver. Jeg mener at gleden ved å jobbe overgår alt annet.

I det siste har det vært diskutert mye om homofile/lesbiske par bør få oppdra barn. Et ømtåelig emne, som mange har sterke meninger om. De som protesterer mest er som oftest de kristne. Kristne, som ironisk nok lever etter en bok som sier at man ikke skal fordømme andre. Man skal elske sin neste. Jeg kan være enig i at det er et vanskelig spørsmål. Vil barnet ta skade av å vokse opp med to mødre eller to fedre? Vil det bli mobbet som en følge av dette? Det er spørsmål som foreløpig er ubesvarte, og som mange stiller seg. Jeg har ikke fasiten. Men jeg har likevel troen på likeverd. Ei lesbisk dame sa her om dagen på TV at “en familie er noen som er glad i hverandre. Det er den viktigste faktoren.” Om denne faktoren er tilstede, spiller det da virkelig så stor rolle hvilken legning foreldrene har? Jeg vet ikke. Jeg har ikke svaret. Det eneste jeg vet er at det finnes mange barn rundt om i verden – også i Norge, som vokser opp hos foreldre som av en eller annen grunn ikke burde satt barn til verden. Enten det nå er snakk om incest, banking eller generell vanskjøtsel. Jeg tror virkelig ikke at disse barna hadde tatt skade av å vokse opp hos homofile foreldre. Virkelig ikke. De er tross alt akkurat som deg og meg, bare med en annen seksuell legning. Men jeg vet ikke hva som er det riktige. Jeg bare føler at vi burde ha kommet så langt i 2008 at aksept for ulikheter burde være en realitet.