Jeg er enig med politikerne i at det første som må tas tak i er lærerutdanningen. Den bør bli mer praksisrettet, og vi må fjerne allmennlæreren. Det er viktig, ja, nødvendig at lærere underviser i fag de er trygge på og føler seg kompatible til å undervise i. At jeg, med null kreative evner skal undervise i kunst og håndverk, eller at jeg, med null forståelse for noter og rytmer skal undervise i musikk, blir helt feil og er selvfølgelig en medvirkende faktor til at elevene heller ikke får den motivasjonen for faget som de burde ha. 7 uker undervisning i GLSM (Grunnleggende lese-, skrive og matematikkopplæring) er ikke nok. 7 uker praksis per skoleår er ikke nok til å gi relevant erfaring. Å lære om avdøde filosofer og tenkere fra oldtiden gjør en ikke nødvendigvis til en bedre lærer. Det jeg savnet mest ved fagene på lærerskolen var relevans til den hverdagen vi stod ovenfor. Praksissjokket er vel noe alle nyutdannede lærere har opplevd på nært hold.

At lærerutdanningen skal bli femårig er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Jeg mener heller at man skal jobbe for å forbedre den fireårige utdannelsen såpass at den er god nok til å utdanne gode lærere. Fem år på skolebenken for å bli lærer tror jeg kan gjøre mye med søkertallene i negativ retning. For å kunne forsvare en femårig lærerutdanning må lønnen heves betraktelig for at det i det hele tatt skal være mulig å betale tilbake fem års studielån. Antall søkere til lærerutdanningen taler for seg selv: Yrket er per dags dato ikke attraktivt nok til at nok mennesker har lyst til å bli lærere. Å øke utdannelsen til fem år uten å heve lønnen vil da være et dramatisk skritt i feil retning. Nå er jeg verken forsker eller politiker, så det er mulig at mine antakelser er helt på jordet, men jeg har likevel lov til å synse.

Det viktigste arbeidet for å øke søkertallene vil være å jobbe med å heve statusen på læreryrket. Gjøre det attraktivt å komme inn på studiet. Gjøre det vanskelig å komme inn, slik at kun de mest motiverte søker. Da jeg begynte på lærerskolen var det rundt 3,8 i snitt for å komme inn, og jeg må ærlig innrømme at jeg syns det var pinlig å søke der med mine 5,0 i snitt. Jeg følte at jeg kastet bort karakterene mine og at jeg burde bruke mine evner på et studie der min arbeidsinnsats på videregående ville bli verdsatt. Jeg angrer ikke på valget nå i ettertid, men jeg kan godt tenke meg at det er flere som tenker slik. At man kun trenger karakteren 3 i matematikk og norsk fra videregående syns jeg er direkte latterlig. Man kan sikkert bli en god lærer med 3 i matematikk og norsk også, men karakteren sier noe om arbeidsinnsatsen og motivasjonen til den som søker. Vi trenger fullt motiverte studenter for å kunne utdanne fullt motiverte lærere.

Dersom det femte året skulle være et rent praksisår, som det i debatten ble fremmet et forslag om, er jeg mer positvt innstilt. Jeg syns det er et spennende forslag, men likevel er det flere problemstillinger som kan være vanskelige: Hvem skal sette retningslinjer for hva som er en god lærer og hvordan en god lærer er? Hvordan skal dette vurderes? Undergraver man ikke integriteten til øvingslærerene de fire første årene dersom man stryker en kandidat det femte året? Det er mange sider som må vurderes.

Tilpasset undervisning er et overordnet mål, ja faktisk et lovpålagt krav i den norske skolen. Med klasser på opp mot 30 elever kan dette føles som en umulig og uoverkommelig oppgave for en lærer. 30 ulike personligheter. 30 ulike behov. 30 barn/ungdommer som vil bli sett og lagt merke til. I tillegg til å drive undervisning for disse 30 individene skal en lærer også fungere som en omsorgsperson, psykolog, førstehjelper og som en autoritet med disiplinære egenskaper. Jeg mener at det på dette grunnlaget er behov for høyere lærertetthet, altså færre elever på hver lærer. I tillegg ønsker jeg tydligere grenser for lærernes arbeid: Hva innebærer lærerjobben? Hvilke oppgaver har jeg, og hvor mye tid skal jeg legge ned? Som lærer kan man nemlig jobbe 24 timer i døgnet og likevel ikke være fornøyd. Man går ofte rundt med konstant dårlig samvittighet fordi man ikke har fått gjort det man skal eller fordi man ønsker å gjøre ting bedre. Det skrikes om variasjon i undervisningsmetoder, samtidig som lærernes tid blir mer og mer spist opp av byråkratiet. Jeg tror jeg snakker for samtlige lærere når jeg sier at variasjon er noe av det vi aller mest ønsker å lykkes med. Om det må gå på bekostning av byråkratisk arbeid – so be it. Lærerne trenger mer tid til å bedrive undervisning, noe jeg også har nevnt i dette innlegget.

Skolereality har blitt det nye store på TV. Jeg har sett samtlige episoder av det som er sendt, og sitter igjen med en følelse av at skolehverdagen ikke blir helt riktig presentert. Jeg har tidligere skrevet om “Blanke ark” på TVN, der tilsynelatende superpedagog Håvard Tjora underviser en liten gruppe elever og forbedrer resultatene deres betraktelig. Det nyeste nå er eksperimentet “Klasse 10B” der man har byttet ut de gamle lærerne med det som beskrives som “noen av de beste pedagogene i landet innen sitt felt”. Her er målet å gjøre klasse 10B til en av landets tre beste klasser på et halvt år. Her har lærerne kun sitt fag å konsentrere seg om, og kan dermed arbeide i ro og mak med å forberede gode og gjennomtenkte undervisningsopplegg. Dette forsvarer den tanken jeg kom med tidligere i innlegget, altså at allmennlæreren må vekk. Jeg tror mye er gjort allerede da.

Om jeg skulle gjøre noe så vågalt som å prøve å oppsummere sammensuriet av en tekst, så tror jeg vi ender opp med følgende: Bort med allmennlærere. Færre elever per elev. Høyere opptakskrav på lærerskolen. Høyere lønn for utdannede lærere. Mer praksisrelevant undervisning. Mer praksis. Mer av alt. Uansett hva som skjer, tror jeg det blir svært spennende å følge skoledebatten fremover. Jeg regner med at det er mange som er uenige med meg, og som mener at andre løsninger er mye bedre enn det jeg har foreslått. Men det er jo nettopp det som er så fint: Mangfoldet i meninger sikrer et bredt spekter av vurderinger og vinklinger. Det tror jeg ene og alene er positivt.

(Bildet er linket til kilden)

De siste månedene har jeg tatt meg i å bruke mye energi og nattesøvn på å tenke. Tenke på jobb. Jeg tar ofte med meg jobben hjem. Det er et resultat av stress og dårlig tid. Samtidig er det å være lærer et yrke som innebærer at det hele tiden skjer noe nytt. Noe uforutsett. Ting man må tenke over og analysere.

Det er mye fokus på den norske skolen om dagen, og på hvilke områder den kan forbedres. Selv om det diskuteres frem og tilbake, er ett av forslagene som stadig fremmes bedre lærere. Det høres veldig enkelt ut.  Hva legger man så i det å være god lærer? Er det den faglig selvsikre læreren med stramt regime, eller er det den omsorgsfulle læreren med interesse for hver enkelt elev? Er det kanskje en kombinasjon av disse?

Jeg har selvt tatt meg selv i å lure: Er jeg en god lærer? Jeg mener selv at jeg er det. At jeg er uerfaren er det ingen tvil om, men jeg er likefullt god. Med fare for å bryte janteloven, mener jeg at jeg uten tvil har mye å tilføre den norske skolen. Jeg har empati, faglig kunnskap og engasjement. Jeg bryr meg om barnas ve og vel. Jeg ønsker å være kreativ. Jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg vil alltid barnas beste. Selv om jeg har relativt kort fartstid innen skoleNorge, har jeg likevel inntrykk av at disse egenskapene er dominerende blant lærerkollegaene rundt om i det ganske land. Er da bedre lærere den enkle og lette løsningen vi alltid skal ende opp med? Hva mangler egentlig dagens lærere?

Jeg var innom det i dette innlegget, men jeg gjentar det igjen: Lærerne trenger å få frigjort tid til å faktisk gjøre det vi er ment til å gjøre, nemlig undervise. Det blir stadig økte krav til vurdering, kartlegging og henvisninger. Mye av vurderingen skal foregå skriftlig, og er dermed også tidkrevende. Misforstå meg ikke, vurdering er en særdeles viktig del av lærernes virke. Likevel mener jeg vi bør få frigjort mer tid til å bedrive både undervisning og vurdering.

Nå skulle ikke dette være et innlegg om lærernes tidsklemme. Det skulle være et innlegg om å ta med seg jobben hjem. Jeg tror ikke jeg er alene om å ta med meg jobben hjem. Jeg tror de fleste yrkesaktive har tatt seg i å fundere over jobben, enten det er etter sengetid eller i et annet ledig øyeblikk. Jeg kan likevel bare snakke for meg selv og min jobb. Vi lærere har et enormt ansvar. Det forventes mye av oss. Vi skal være oppdragere, psykologer, medmennesker, pedagoger og faglig oppdaterte. Vi skal ha et godt samarbeid med de foresatte. Vi skal kunne kartlegge et barns kunnskapsnivå. Vi skal sørge for at hvert barn får tilpasset opplæring. Et stort ansvar hviler på våre skuldre. Det er ikke rart man tar med seg jobben hjem.

Det er vel ingen tvil om at skolen er den viktigste samfunnsinstansen vi har i forhold til å jobbe systematisk mot mobbing. Og tro meg, er det noe vi gjør, så er det å jobbe med forebyggende arbeid. Nå har jeg kun jobbet som lærer i 1,5 år og har kanskje ikke like stor rett eller kunnskap til å uttale meg som en som har jobbet i skoleverket i en mannsalder. Likevel har jeg med min korte erfaring oppdaget spesielt en ting: Sosialt arbeid, inkludert fokus på mobbing, jobbes med hver dag. Vi jobber med det sosiale miljøet. Fremmer holdninger. Fremmer empati. Fremmer forståelse og aksept for annerledeshet. Øver på å sette seg inn i andres situasjon. Jobber med selvtillit. Med mot. Listen er lang. Det tar mye av lærerens tid, men det er meget viktig arbeid.

Jeg mener det derfor er en lettvint løsning å legge all skylden på skolen. For all del, arbeidet mot mobbing må i hovedsak fortsette her. Jeg tror likevel vi i tillegg må se etter hva samfunnet kan gjøre, og ikke minst foreldre. Barn har ofte med seg holdninger hjemmefra. Om mamma eller pappa til stadighet uttrykker hjemme hvor fæle de syns feite mennesker er, hvor unormalt det er å være homofil, hvor mye de misliker utenlandske, hvor rar de synes naboen er fordi han har annerledes klær osv., er det klart at dette blir barnas meninger også. Dette drar de igjen med seg til skolen i en eventuell mobbesituasjon. Disse kan det være en utfordring å jobbe med i mobbesammenheng, “for mamma og pappa sier jo at det er sånn”. Hvem har mest påvirkningskraft på barnet? Er det foreldrene eller læreren? Det trenger ikke en gang være ord barna påvirkes av, men handlinger. Hvordan man oppfører seg når man omgås personer. Kroppsspråk er en uttrykksform mange tillegger for lite vekt.

Dette er ikke noe forsøk på å skyve ansvaret vekk fra skolen. Skolen har et enormt ansvar, og kan helt sikkert bli enda bedre i sitt arbeid mot mobbing. Poenget er at skolen ikke kan oppdra barna alene. Skolen trenger hjelp fra hjemmet. Både skolen og hjemmet må være viktige bidragsytere i barnas oppdragelse og holdningsdannelse. Barn formes av det miljøet de vokser opp i. Det er derfor viktig å tenke over hvilke signaler man sender ut når man omgås barn. De er lett påvirkelige, og kan oppfatte ting annerledes enn tanken bak.

I stedet for å grave tilbake i tid og dvele ved det som har vært, må vi se fremover: Hvordan kan vi på best mulig måte forebygge mobbing i den norske skolen? Hvorfor fungerer det ikke optimalt slik vi gjør det nå?

1. Serien fremstiller den vanlige norske skolen som helt ubrukelig med konstant støy, frekke elever, ubrukelige lærere og mangel på tilpasset opplæring. Det er klart det er lettere å holde lydnivået nede når man kun har 8 elever, og alle disse 8 er på noenlunde samme faglige nivå.

2. Serien fremstiller læreren Håvard som om han skulle vært supermann innen pedagogikk, når sannheten er at han har et solid pedagogisk team bak seg som jeg tipper forteller ham hva han skal gjøre og si til en hver tid. Dette er igjen så langt fra den virkelige skolehverdagen man kommer. Som lærer er man ganske så alene om ting, og man er nødt til å vurdere og ta avgjørelser på egenhånd, uten at noen hvisker deg i øret om hva som er rett eller galt.

3. I serien har de tilgang på alt som finnes av konkretiseringsmaterialer. I den virkelige verden lider skole-Norge av dårlig råd og mangel på slikt utstyr som kan gjøre læringsarbeidet lettere for eleven. Man må bruke de hjelpemidlene man har tilgjengelig der og da.

Som lærer blir jeg bare lattermild  av å se på noe som stemmer så lite overens med fakta som det “Blanke ark” gjør.