Feed on
Posts
Comments

Jeg så sammen med (det som føltes som) resten av Norge “Debatten” på NRK 1 i går kveld. Den handlet om fedmeoperasjoner og om fedme generelt. Hva skal til for å forebygge fedme i fremtiden og hvilke tiltak bør prioriteres? Samtidig som programmet gikk på TV, fulgte jeg også debatten på Twitter. Der det mange og delte meninger om hva som er det beste for samfunnet vårt, i likhet med debattantene i programmet.

Mange mener at Gastric bypass (som inngrepet heter) er starten på et nytt liv og derfor bør tilbys til flere som sliter med ekstrem fedme, også ungdom. Andre mener at for å få bukt med fedmeproblemet er det bare å innta mindre kalorier og å bevege seg mer. Jeg er mest enig med sistnevnte, selv om det langt fra er så lett som det høres ut som.

Jeg har hele livet vært overvektig. Jeg begynte allerede som veldig liten å utvikle mage. Om det skyldes arv/gener eller familiens matvaner ønsker jeg ikke å spekulere i, overvekten er likevel et faktum. Ettersom årene gikk og jeg forble feit, var det det følelsesmessige som tok styringen over inntaket. Siden jeg likevel var feit, gjorde det ingenting om jeg spiste litt ekstra, stygg forble jeg uansett. Og det er her jeg mener at sakens kjerne ligger: For å kurere overvekt må man også jobbe med det psykologiske. Det er alltid en grunn til at folk spiser feil mat, akkurat som at det alltid er en grunn til at folk med anoreksia ikke spiser. Det er alltid bakenforliggende årsaker som fører til det virkelige problemet.

De siste to årene har jeg jobbet med å endre livsstilen min. Det har foreløpig resultert i at jeg har gått ned over 30 kg. Jeg har ikke gått på pulverkurer, men fulgt Grete Roedes kostholdsanbefalinger, som rett og slett er vanlig, sunn mat. Det gjenstår fortsatt mange kilo, og veien er lang å gå. Jeg vet at det å gå ned i vekt er noe alle kan gjøre. Det er lett. Det er å holde vekten som er utfordringen. For å kunne holde vekten stabil er man nødt til å ha hodet med på laget. Man kan ikke etter endt vektnedgang fortsette de samme tankemønstrene som man hadde før man gikk ned, da vil man ende opp med å mislykkes.

For mange er det lett å si at “de feite ligger bare på sofaen og spiser potetgull og drikker cola”. Det er dog viktig å tenke over at dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er ingen tvil om at mange overvektige har et feil kosthold og antakelig også er alt for inaktive. Likevel må man se forbi dette på årsaken til at det er slik. Man sier ikke til en anorektiker at “skjerp deg, det er bare å spise flere kalorier, så ordner dette seg”, nettopp fordi det er et psykologisk problem. Det samme kan man si om overvekten hos mange. Matinntak styres ofte av følelser, også for de som er normalvektige.

Nå vet jeg ikke hva som skal til for å hindre utviklingen av fedmeepidimen som er over oss. Det er et felt jeg ikke har satt meg godt nok inn i. Jeg er dog i tvil på om varm lunsj til alle på skolen vil være det rette tiltaket, all den tid godterier og andre usunne varer fortsatt vil være tilgjengelig. Brorparten av måltidene spises jo også utenfor skolen.

Mer fysisk aktivitet inn i skolen kan definitivt være gunstig. Det må legges mer til rette for tilpasset opplæring også i gym, slik at alle kan være aktive på sitt nivå. Det er ikke alle som innehar konkurranseinstinktet, og dersom du i tillegg er tykkere og tregere enn de andre, kan gymtimene fortone seg som et mareritt. Tro meg, jeg snakker av erfaring. Det er viktig at barn får oppleve gleden ved å være fysisk aktiv.

I tillegg tror jeg det er viktig at overvektige barn fanges opp tidlig i helsesystemet. Først og fremst på jevnlige kontroller på helsestasjonen. Familier med overvektige barn bør få veiledning og tett oppfølging slik at man sammen kan prøve å endre de vanene som ikke fungerer. Ha for øvrig i bakhodet at jeg i dette innlegget ikke snakker om personer som har fysiologiske årsaker til sin overvekt.

Det har også kommet forslag om å fjerne momsen på frukt og grønt. Matvarekjeden Kiwi har jo gjort dette lenge nå. Jeg mener personlig at dette utgjør så prismessig liten forskjell at det ikke kan brukes som unnskyldning for å la være å kjøpe frukt og grønt. Det vil ikke gjøre et stort innhogg i økonomien din å kjøpe en kilo epler. Å kjøpe en kilo med sjokolade eller vingummi til veldig høy pris er det ingen som klager på, det virker som det i mange tilfeller er mer akseptabelt.

Dette ble et sammensurium av et innlegg, men jeg håper i allefall at noen av poengene mine har kommet frem. Jeg ønsker først og fremst at folk skal være mindre dømmende ovenfor overvektige, og rett og slett se forbi det ytre og heller tenke årsaker. Når det er sagt, er jeg helt enig i at mye av overvekten i landet vår er selvforskyldt i den grad vi har fri vilje og egne meninger. Man kan velge å kjøpe frukt i stedet for godteri, man kan velge å gå en tur i stedet for å ligge på sofaen. For mange vil dette dog være et vanskelig steg å ta, da de sliter med følelsene rundt disse valgene. Hodet må være på plass.

Dette gjelder også Gastric Bypsss. Det bør være det aller siste man prøver på, og da skal det stå mellom liv og død. Mange sier de har fått et nytt liv etter et slikt inngrep, og det er jeg ikke i tvil om. Men jeg tror også mange ser på det som en “enkel” utvei på problemet sitt. For å gjøre et slikt inngrep er det like viktig som ellers at man jobber med tankene sine. Man må snu sitt forhold til mat og hele tiden jobbe med det psykologiske. Etter et slikt inngrep vil man aldri få det samme forholdet til mat som tidligere, og det vil for mange være vanskelig å takle.

Jeg tenker som så at om man først klarer å få snudd det psykologiske rundt mat, så vil det også med tett og god oppfølging være mulig for sykelig overvektige å gå ned i vekt på “vanlig” måte, uten det kirurgiske inngrepet. For det er jo det det hele handler om. Forholdet til mat. Og aktivitet i hverdagen.

Jeg er stolt av å ha gått ned så mange kilo som jeg har gjort hittil. Foreløpig er jeg motivert for å gå ned enda mer. Likevel vet jeg at jeg må stålsette meg, for når jeg finner trivselsvekten min begynner det virkelig harde arbeidet. Å holde vekten. Har man ikke hodet med seg da, vil man gå opp igjen like raskt som man gikk ned. Det gjelder å jobbe nøye med seg selv frem til da.

Be Sociable, Share!

3 Responses to “Tanker rundt fedmedebatten”

  1. Isabella says:

    Nydelig skrevet Stine og jeg er så enig med deg :) Gratulere med å ha gått ned hele 30 kilo, det er jo en helt utrolig bragd:)
    Isabella sitt flotte, siste innlegg Boktema hos Anette

  2. Aud Venke says:

    Hei Stine.
    Dette var gjenkjennelege tankar. Og imponerande at du har greidd 30kg. Du er inne på noko svært viktig med at det er hovudet som må med og at det “enklaste” er slankinga. Det verste er å halde seg der. Brått ein dum dag og bare ein liten sjokolade… Litt ofte. Ja, ja eg har lagt på meg 2kg, men dei fiksar eg. Sakte, men sikkert er dei 10… Eg veit. Eg har prøvd det. Fleire gonger. Nokre av oss må nok alltid passe maten og vekta. Stå på, Stine!

Leave a Reply

CommentLuv badge