I går fullførte jeg den tyngste boken jeg har lest noen gang. Det har tatt meg litt tid å fordøye den. For å være ærlig, tror jeg aldri jeg vil klare å fordøye den helt. Innholdet var brutalt, trist og forferdelig. Det verste er nok at historien er helt sann, hentet fra vårt kjære Norge. Jeg føler meg tom innvendig.
Jeg snakker om boken “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.” Fortellingen om lille Christoffer som endte sitt alt for korte liv i en alder av 8 år. Mishandlet til døde av sin egen stefar. Sviktet av alle. Skole, barnevern, sykehus, familie. For ikke å snakke om rettssystemet, som brukte flere år på å få en dom mot stefaren, og som henla saken opp til flere ganger før mannen fikk sin rette straff. Det vil si: Jeg syns det er så ufattelig at mannen kun får 8 år i fengsel. Det er ett år i fengsel for hvert år Christoffer levde. Personlig syns jeg det er å slippe billig unna. I tillegg har han to barn sammen med Christoffers mamma, som jeg ikke fatter at han fortsatt har foreldreretten for.
Jeg får så uendelig vondt i magen og så lyst til å gråte når jeg tenker på hvor redd lille Christoffer må vært. Tenk å gå hjem fra skolen hver dag, i frykt for hva som måtte vente der. Noen av skadene han hadde tilsvarte en kraft på 50-90 km i timen. Enda mener stefaren at dette er skader Christoffer har påført seg selv. At han tok selvmord. At han selv ønsket å dø.
Som ansatt i skoleverket er jeg sjokkert over at dette ikke ble oppdaget før. Alarmen burde ha gått mye tidligere, både hos skole, familie og annet støtteapparat. Ikke en gang etter en sykehusinnleggelse der Christoffer var alvorlig skadet ble det gjort noen grep. At støtteapparatet rundt hans ADHD-diagnose var mer opptatt av å medisinere tilstrekkelig enn å finne årsaken til Christoffers problematferd, setter hele saken i et enda mer tragisk perspektiv.
At politiet etter første henleggelse setter de samme politifolkene på saken på nytt, er for meg en gåte. Man vet vel selv av erfaring at motivasjonen for å begynne på nytt med noe man allerede har sett seg ferdig med ofte er laber. At de samme politifolkene skal gjøre de samme avhørene og grave i de samme sakspapirene er utenfor min fatteevne.
Alle sviktet Christoffer.
Det er lett å være etterpåklok. Det vil ikke bringe Christoffer tilbake. Men jeg håper vi har lært av dette. At det aldri vil skje igjen. Vi har ikke råd til å miste flere barn på denne måten. Det er viktig å bry seg. Heller en gang for mye, enn en gang for lite. Ikke vær redd for å spørre, ikke vær redd for å melde bekymring. Du kan faktisk gjøre en forskjell i noens liv. Du kan utgjøre den store forskjellen.
Vi må aldri glemme Christoffer.
