Feed on
Posts
Comments

En dag i praksis

I kveld gikk jeg gjennom en backup av den gamle PC’en min. Der fant jeg diverse snadder fra tiden på lærerhøgskolen. Det er utrolig at det er 6 år siden jeg begynte der. Tiden går vanvittig fort. Innimellom gamle bilder og skoleoppgaver fant jeg denne teksten. “En dag i praksis”. Vet ikke helt hvorfor det er skrevet eller hva som er formålet men jeg syns likevel det var morsomt å lese. Jeg har utviklet meg på mange områder siden den gang, også når det kommer til skriving.

Regnet plasker ned utenfor vinduet. Det er grått. Jeg sitter stille på stolen min og følger med på en medstudent undervise. Tankene glir litt ut i det fjerne, konsentrasjonen er ikke på topp. Aller helst vil jeg bare vekk herfra. Aller helst vil jeg bare ligge på en strand i sydligere strøk. Slikke solen, uten bekymringer, uten ansvar. ”Petrine” er det plutselig noen som sier, og jeg blir med ett dratt tilbake til den virkelige verden. Vekk fra drømmeland. Fremfor meg står en litt ydmyk og sjenert åtteåring. ”Kan du hjelpe meg?” sier hun, mens hun stirrer forsiktig ned i bakken. ”Klart jeg kan!” sier jeg med et smil om munnen, og prøver så godt jeg kan å lette den ikke alt for flate rumpen min opp fra stolen. Forsøket er vellykket, og jeg tusler, om ikke litt fortumlet, bort til pulten sammen med jenta. Hun lurer på hva 23 + 45 er. Det er da det slår meg: Hoderegning er absolutt ikke min sterke side. Jeg kjenner at hver eneste celle i hjernen jobber febrilsk for å finne et svar. De er ikke vant til å jobbe på egenhånd i disse høyteknologiske dager. Kalkulatoren er en trofast venn, med det resultatet at man kan unngå å tenke selv. ”Hmm” sier jeg. Hun ser på meg med bedende øyne, og jeg skjønner at et svar er forventet innen kort tid. Det finnes ingen utvei, rømningsveiene er stengt. Jeg sier til henne at hun må prøve å finne ut av det selv først, og prøver å hjelpe henne litt på vei. I det jeg prøver å forklare, slår det meg at hun ikke har den minste peiling om hva jeg snakker om. Jeg prøver å bruke fingrene for å få henne til å telle på dem, men det fungerer ikke. Å bruke epler og pærer blir heller ikke så veldig bra, i og med at tallene er såpass høye. Jeg skjønner at jeg må gå drastisk til verks, og bestemmer meg for å lære henne å stille opp stykkene under hverandre. En liten utfordring i seg selv, men regnestykker blir mye lettere å forstå hvis man skjønner prinsippet. Jeg forklarer at enerene må stå under enerene, og at tierene må stå under tierene. Så i dette tilfellet ville 5 i 45 stå under 3-tallet i 23, og 4-tallet ville stå under 2-tallet. Jeg viser henne et par eksempler, og ser med tilfredshet at hun virkelig forstår hva jeg snakker om. Jeg lar henne prøve på stykket hun hadde vanskeligheter med, mens jeg går bort til vinduet og kikker ut på de lystige barna som hopper opp og ned i sølepyttene. Jeg tenker tilbake på de gangene jeg gjorde akkurat det samme, og hvor moro jeg hadde det… ”Petrine”. Igjen blir jeg dratt ut av min egen lille tankeverden. Jenta var ferdig med stykket, og jeg gikk bort for å kikke om hun hadde fått det til. Og der, rett foran meg ser jeg et perfekt oppsatt regnestykke, med et svar som ikke kunne vært mer riktig. Jeg ser stoltheten lyse ut av øynene på jenta, og jeg forteller henne at hun har vært flink, og at hun må prøve seg på enda flere oppgaver, ja, til og med noen av de som er litt vanskeligere. Ivrig setter hun i gang, og jeg går bort og setter den ikke så alt for flate rumpen min tilbake på stolen. Følelsen av å ha oppnådd suksess svirrer rundt i kroppen. Det er en herlig følelse. Jeg reiser tilbake til drømmeverdenen min, med sydenstrender, sol og bading. ”Petrine”…

Det skal legges til at jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette eksempelet, seks år etterpå. Ingenting slår følelsen av å ha utrettet noe viktig. Å kunne se læring og utvikling hos et barn er virkelig det som holder meg gående i lærerjobben.

Be Sociable, Share!

Leave a Reply

CommentLuv badge