Da var julen over oss for fullt igjen. Julaften er unnagjort, med pinnekjøtt, kålrotstappe, dessert og gaver. I år var det spesielt mye gaver, da jeg feiret julen sammen med 9 personer, tre av dem barn. Det tok noen timer kan man si, men det var veldig koselig. I dag var det julebrunsj hos svigermor, et sted jeg alltid setter pris på å være. Leiligheten vår er pyntet med julenisser og juleduker, og vi har til og med et pyntet juletre i stua. Mitt første juletre. Med min første juletrepynt. Jeg vet det ikke er rare greiene, men for meg er det en milepæl i livet. Jeg innser at jeg for alvor er i ferd med å bli voksen. Jeg skal skape min egen jul. Mine egne tradisjoner. Og jeg må innse, uansett hvor bittert det er, at jeg ikke kan feire jul i mamma og pappas lune rede hvert år. Nå har jeg samboer, og vi må bytte på hvor vi skal være. Det føles rart, men samtidig også veldig spennende.
Snøen laver ned ute, og jeg hører på verdens beste julesang:
Det skal ikke mer til enn dette for at julestemningen brer seg for fullt.
I denne tiden synes jeg likevel det er viktig å sende tanker til de som ikke har det like godt som oss: Noen sitter helt alene, noen barn har foreldre som drikker eller slår og forbinder julen med helt andre ting enn det man burde, noen sulter, noen er fattige. Vær takknemlig for det man har, og at man har mulighet til å tilbringe tiden sammen med de man er glad i.
