Min niese har blitt over ett år nå. Tiden går så alt for fort. Jeg husker fortsatt den dagen min bror ringte meg og fortalte at jeg skulle bli tante. Jeg husker hvor jeg stod, hvordan været var ute, hvordan jeg reagerte. Det var en stor dag i mitt liv. Dagen da hun ble født var enda større. Den nydelige lille krabaten som kikket opp på deg med nydelige, uskyldige øyne. Man blir rørt av slikt. Jeg ble like glad i henne den dagen som om det skulle vært min egen. Siden den tid har hun bare vokst og vokst. Og nå er hun som nevnt blitt over ett år. Før krøp hun bare, nå går hun så det suser med hjelp av en slik Briovogn. Det er bare snakk om kort tid før hun går alene. Jeg var på besøk der for noen dager siden. Hun er helt herlig å se på. Ikke misforstå, hun har hele tiden vært helt herlig å se på. Men nå er hun ekstra artig å være sammen med. Når hun nærmer seg veggen med vognen tar hun i ekstra stor fart, slik at krasjet blir ekstra hardt. Deretter ler hun hjertlig. Hun fikk en bamse av meg til jul, som synger sanger, nyser, snakker osv. Når denne synger, klapper hun villt med og smiler og ler. Det smelter et hvert hjerte. Spesielt tantes hjerte. Jeg har blitt innmari glad i den lille krabaten. Det er nesten vondt å reise derfra når jeg har vært på besøk. Hun har blitt familiens midtpunkt. Naturlig nok. Det er slik det er med barn. En dag vil jeg ha mine egne barn også. Må bare vente noen år slik at min kjære kan bli “varm i trøya”.
