Feed on
Posts
Comments

Kalorisamvittigheten

Jeg har de siste årene gått ned i vekt. Mye. Godt over 40 kilo er det vel nå. Det er jeg stolt av. Det er ikke mange kiloene per år, men det er ikke så nøye. Jeg håper og tror at det senere vil være lettere å holde kiloene tilbake når jeg har brukt så lang tid på å gå ned. Veien er fortsatt lang før jeg når mitt endelige mål. Men jeg skal nå det. Det er jeg fast bestemt på.

Jeg har helt siden jeg bestemte meg for å gå ned i vekt hatt fokus på kostholdet. Det er der mesteparten av jobben ligger, så kommer treningen som en ekstra bonus i tillegg. Jeg kjørte først en periode med lavkarbo, men å holde seg unna pasta, ris og andre ting jeg er glad i ble for vanskelig i lengden. Kiloene forsvant jo, men det var ikke holdbart i lengden. Jeg valgte derfor å melde meg på et Grete Roede-kurs. Der er fokuset vanlig, norsk mat i passe mengder. Og man teller kalorier. Det var vanskelig i starten, men etter å ha gått der noen år kjenner man jo opplegget ut og inn. Og det er her innleggstittelen kommer inn: Kalorisamvittigheten. Den pressende, dårlige samvittigheten som dukker opp hver gang du spiser noe som ikke er helt “riktig” i kostholdet. Jeg kan aldri kose meg med vin på restaurant. Flytende kalorier er for meg bortkastede kalorier. Da velger jeg heller noe annet. Jeg kan aldri kose meg med noe, uten at jeg tenker over hvor mange kalorier det er i det. Det er slitsomt. Man får et anstrengt forhold til maten, og det blir mer en plikt å spise enn en glede. Matglede eksisterer ikke hos meg. For der andre kan kose seg med litt ekstra i hverdagen, fyker jeg opp i vekt om jeg bare så vidt kaster et blikk på en sjokoladebit.

Likevel er det verdt det. Tror jeg. Kiloene forsvinner jo. Jeg håper bare at jeg med tid og stunder kan få et noenlunde OK forhold til mat jeg også. At jeg kan ha lov til å kose meg – i moderate mengder. At jeg kan unne meg noe uten å få dårlig samvittighet i dagesvis etterpå.

Vi får se når målet er nådd.

Vi får se.

26 dager

26 dager.
26 dager igjen.
26 dager igjen til vi blir til oss.
26 dager igjen til dagen jeg har drømt om siden jeg var liten.
Dagen med sommerfuglene.
Dagen med forventningene.
Dagen med lykkerus.
Dagen da jeg skal si ja til deg.
Et lite, men så utrolig viktig og betydningsfullt ord.
Ja.
Ja, jeg vil være din. For alltid.
Ved siden av meg skal du stå. Rakrygget, kjekk og fin. Som alltid.
Jeg vil se på deg. Smile.
Kjenne varmen som brer seg i kroppen min.
For du er virkelig mitt alt.
Sammen skal vi stå der.
Love hverandre troskap. I gode og onde dager.
Alle vi bryr oss om og er glade i kommer til å være der. Dele dagen med oss.
Vår dag.
Dagen da vi blir til oss.
Jeg gleder meg så ufattelig mye.
Til dagen. Og til fremtiden.
Fremtiden sammen med deg.
For sammen er vi sterke.
Det har vi bevist.
Sammen skal vi leve livet.
Nyte. Dele. Oppleve. Diskutere. Kjempe.
Jeg er så heldig.
Jeg elsker deg

Da du kom til verden var det mest følelsesladede øyeblikket jeg har vært med på.
Jeg var utslitt. På gråten. Men lykkelig.

En liten bylt ble lagt på brystet mitt. Han kikket på meg med nysgjerrige øyne. Øyne som aldri før hadde sett denne verdenen. Forventingsfullt. Ventende.
Den lille bylten var deg.
Jeg kjente varmen fra deg. Lukten av deg. Du roet deg fort på brystet mitt.

Helt perfekt. Nydelig.

Du var avhengig av meg. Av å kjenne min varme. Mine hjerteslag. Min lukt.
100% mitt ansvar.
Noe så skremmende. Noe så overveldende. Noe så utrolig.

Ni måneder har gått og enda husker jeg den dagen helt ned til minste detalj.
Jeg husker blandingen av redsel og glede da første rie meldte sin ankomst.
Jeg husker lukten av sykehuset. Alle menneskene. Alle lydene. Alle ordene.

Tiden etterpå har rast avgårde. Det er nesten så jeg ikke har klart å henge med.
Vi har blitt godt kjent, du og jeg. De første ukene var et kaos uten sidestykke. Jeg skjønte verken hva du ville eller trengte.
Men sammen fant vi ut av det.
Tid var stikkordet.

Du er din pappa opp av dage. Dere er så like. Det er så artig å se.
Og for en pappa du har. Verdens beste. Han stiller opp 100%. Han er den trygge, rolige og fornuftige.
Han som beholder roen i situasjoner som stresser meg. Han som elsker å ligge på gulvet med deg.
Han som leker, tuller og pludrer med deg. Han som gjør barnegråt om til barnelatter på få sekunder.
For en pappa du har.
For en kjæreste jeg har.
Så utrolig heldig jeg er.

For denne kjærligheten jeg føler på er virkelig helt ubeskrivelig.
Jeg husker at folk snakket til meg om dette før du ble født. At jeg kom til å kjenne på følelser jeg aldri hadde kjent før. De hadde rett.
Det jeg føler for deg er en kjærlighet så utrolig sterk. Jeg har aldri kjent noe lignende.
Du er min. Mitt eget kjøtt og blod.
Min elskede lille skatt.

Jeg kommer til å gjøre mange feil som mamma opp gjennom årene. Forhåpentligvis kommer jeg til å lære av mine feil og vokse på dem.
Men jeg skal likevel love deg noen ting:
Jeg skal passe på deg. Jeg skal lære deg forskjellen på rett og galt. Jeg skal trøste deg når du er lei deg. Lese for deg. Plastre skrubbsårene dine. Leke med deg. Le med deg. Sette grenser for deg. Lære deg å ta ansvar. Lære deg å vise omtanke og empati. Jeg skal være en trygg havn du alltid kan komme tilbake til. Jeg skal være en mamma du alltid kan stole på.
Jeg skal alltid elske deg. Ubetinget kjærlighet.

Takk for at jeg fikk lov til å bli mammaen din.

Snart

Snart.
Snart er du her.
Du som vi har ventet på så lenge nå.
Du som har skapt de første bekymringene i en mamma og pappas liv.
Du som har skapt den største gleden vi noensinne har kjent.
Du som har sparket meg fra innsiden og gitt meg lykkerus langt inn i sjelen.
Du som har vokst deg stor og sterk for å takle livet utenfor den trygge hulen din.
Vi gleder oss.
Vi under oss.
Undrer oss over hvordan du vil se ut.
Hvem du ligner mest på.
Hvor mye hår du vil ha.
Hvilken personlighet du kommer til å utvikle.
Et lite vidunder. Det er det du er.
Skapt av to mennesker som elsker hverandre.
To mennesker som nå er klare for også å elske deg.
Snart.

Jeg så sammen med (det som føltes som) resten av Norge “Debatten” på NRK 1 i går kveld. Den handlet om fedmeoperasjoner og om fedme generelt. Hva skal til for å forebygge fedme i fremtiden og hvilke tiltak bør prioriteres? Samtidig som programmet gikk på TV, fulgte jeg også debatten på Twitter. Der det mange og delte meninger om hva som er det beste for samfunnet vårt, i likhet med debattantene i programmet.

Mange mener at Gastric bypass (som inngrepet heter) er starten på et nytt liv og derfor bør tilbys til flere som sliter med ekstrem fedme, også ungdom. Andre mener at for å få bukt med fedmeproblemet er det bare å innta mindre kalorier og å bevege seg mer. Jeg er mest enig med sistnevnte, selv om det langt fra er så lett som det høres ut som.

Jeg har hele livet vært overvektig. Jeg begynte allerede som veldig liten å utvikle mage. Om det skyldes arv/gener eller familiens matvaner ønsker jeg ikke å spekulere i, overvekten er likevel et faktum. Ettersom årene gikk og jeg forble feit, var det det følelsesmessige som tok styringen over inntaket. Siden jeg likevel var feit, gjorde det ingenting om jeg spiste litt ekstra, stygg forble jeg uansett. Og det er her jeg mener at sakens kjerne ligger: For å kurere overvekt må man også jobbe med det psykologiske. Det er alltid en grunn til at folk spiser feil mat, akkurat som at det alltid er en grunn til at folk med anoreksia ikke spiser. Det er alltid bakenforliggende årsaker som fører til det virkelige problemet.

De siste to årene har jeg jobbet med å endre livsstilen min. Det har foreløpig resultert i at jeg har gått ned over 30 kg. Jeg har ikke gått på pulverkurer, men fulgt Grete Roedes kostholdsanbefalinger, som rett og slett er vanlig, sunn mat. Det gjenstår fortsatt mange kilo, og veien er lang å gå. Jeg vet at det å gå ned i vekt er noe alle kan gjøre. Det er lett. Det er å holde vekten som er utfordringen. For å kunne holde vekten stabil er man nødt til å ha hodet med på laget. Man kan ikke etter endt vektnedgang fortsette de samme tankemønstrene som man hadde før man gikk ned, da vil man ende opp med å mislykkes.

For mange er det lett å si at “de feite ligger bare på sofaen og spiser potetgull og drikker cola”. Det er dog viktig å tenke over at dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er ingen tvil om at mange overvektige har et feil kosthold og antakelig også er alt for inaktive. Likevel må man se forbi dette på årsaken til at det er slik. Man sier ikke til en anorektiker at “skjerp deg, det er bare å spise flere kalorier, så ordner dette seg”, nettopp fordi det er et psykologisk problem. Det samme kan man si om overvekten hos mange. Matinntak styres ofte av følelser, også for de som er normalvektige.

Nå vet jeg ikke hva som skal til for å hindre utviklingen av fedmeepidimen som er over oss. Det er et felt jeg ikke har satt meg godt nok inn i. Jeg er dog i tvil på om varm lunsj til alle på skolen vil være det rette tiltaket, all den tid godterier og andre usunne varer fortsatt vil være tilgjengelig. Brorparten av måltidene spises jo også utenfor skolen.

Mer fysisk aktivitet inn i skolen kan definitivt være gunstig. Det må legges mer til rette for tilpasset opplæring også i gym, slik at alle kan være aktive på sitt nivå. Det er ikke alle som innehar konkurranseinstinktet, og dersom du i tillegg er tykkere og tregere enn de andre, kan gymtimene fortone seg som et mareritt. Tro meg, jeg snakker av erfaring. Det er viktig at barn får oppleve gleden ved å være fysisk aktiv.

I tillegg tror jeg det er viktig at overvektige barn fanges opp tidlig i helsesystemet. Først og fremst på jevnlige kontroller på helsestasjonen. Familier med overvektige barn bør få veiledning og tett oppfølging slik at man sammen kan prøve å endre de vanene som ikke fungerer. Ha for øvrig i bakhodet at jeg i dette innlegget ikke snakker om personer som har fysiologiske årsaker til sin overvekt.

Det har også kommet forslag om å fjerne momsen på frukt og grønt. Matvarekjeden Kiwi har jo gjort dette lenge nå. Jeg mener personlig at dette utgjør så prismessig liten forskjell at det ikke kan brukes som unnskyldning for å la være å kjøpe frukt og grønt. Det vil ikke gjøre et stort innhogg i økonomien din å kjøpe en kilo epler. Å kjøpe en kilo med sjokolade eller vingummi til veldig høy pris er det ingen som klager på, det virker som det i mange tilfeller er mer akseptabelt.

Dette ble et sammensurium av et innlegg, men jeg håper i allefall at noen av poengene mine har kommet frem. Jeg ønsker først og fremst at folk skal være mindre dømmende ovenfor overvektige, og rett og slett se forbi det ytre og heller tenke årsaker. Når det er sagt, er jeg helt enig i at mye av overvekten i landet vår er selvforskyldt i den grad vi har fri vilje og egne meninger. Man kan velge å kjøpe frukt i stedet for godteri, man kan velge å gå en tur i stedet for å ligge på sofaen. For mange vil dette dog være et vanskelig steg å ta, da de sliter med følelsene rundt disse valgene. Hodet må være på plass.

Dette gjelder også Gastric Bypsss. Det bør være det aller siste man prøver på, og da skal det stå mellom liv og død. Mange sier de har fått et nytt liv etter et slikt inngrep, og det er jeg ikke i tvil om. Men jeg tror også mange ser på det som en “enkel” utvei på problemet sitt. For å gjøre et slikt inngrep er det like viktig som ellers at man jobber med tankene sine. Man må snu sitt forhold til mat og hele tiden jobbe med det psykologiske. Etter et slikt inngrep vil man aldri få det samme forholdet til mat som tidligere, og det vil for mange være vanskelig å takle.

Jeg tenker som så at om man først klarer å få snudd det psykologiske rundt mat, så vil det også med tett og god oppfølging være mulig for sykelig overvektige å gå ned i vekt på “vanlig” måte, uten det kirurgiske inngrepet. For det er jo det det hele handler om. Forholdet til mat. Og aktivitet i hverdagen.

Jeg er stolt av å ha gått ned så mange kilo som jeg har gjort hittil. Foreløpig er jeg motivert for å gå ned enda mer. Likevel vet jeg at jeg må stålsette meg, for når jeg finner trivselsvekten min begynner det virkelig harde arbeidet. Å holde vekten. Har man ikke hodet med seg da, vil man gå opp igjen like raskt som man gikk ned. Det gjelder å jobbe nøye med seg selv frem til da.

Året 2011

Det er ingen tvil om at jeg først og fremst vil huske året 2011 for 22. juli. Dagen er fortsatt friskt i minne. Hjelpesløsheten jeg følte da TV-bildene rullet over skjermen. Sorgen jeg følte da jeg våknet opp 23. juli og fikk vite at langt flere enn ti hadde blitt drept på Utøya. Samholdet i etterkant. Rosetoget som tok pusten fra meg, der jeg satt på ett hotell i Roma og fulgte sendingen. Kongen som gråt. Vår trygge, kjære Jens som ledet folket i en vanskelig tid. Surrealistiske minner som aldri vil fjernes fra hukommelsen.

Året 2011 er året jeg ble tryggere på meg selv. Jeg var usikker. Manglet troen på meg selv og mine evner. Manglet selvfølelse. Ansvar var skummelt, og å bli voksen enda verre. Jeg har med mye jobb klart å bygge opp tillit til meg selv. På jobben er jeg nå teamleder, en rolle jeg føler jeg passer godt inn i. Ikke minst er det en rolle jeg kan utvikle meg videre i. Jeg har innsett at jeg ikke er så ubrukelig som jeg selv har trodd. Jeg duger faktisk til noe. Jeg er god til noe. Jeg kan ta ansvar for viktige ting og avgjørelser, og det å bli voksen er ikke så ille som først antatt.

Året som gikk har atter en gang vist meg hvorfor akkurat søsteren min er mitt største forbilde. Den styrken som bor i henne er en styrke de fleste kan se langt etter. 2011 har lært meg hvor viktig familie er i vanskelige livssituasjoner, og hvor vanskelig det ville vært å stå oppreist uten støtte fra de som står deg nærmest. 2011 har lært meg at tålmodighet er viktig, og at man aldri, aldri, aldri skal gi opp håpet. Positiv tenkning skaper positive hendelser. Det er en tankegang verdt å ta med seg til andre livssituasjoner.

Jeg ble i året 2011 også tante til verdens nydeligste lille prinsesse. Denne lille skapningen rokker ved følelser i meg som jeg aldri før har kjent på. Sterke følelser av kjærlighet, omsorg og glede. Fra før av er jeg tante til enda en prinsesse på fire år, og jeg føler meg virkelig priviligert som får lov til å være tante og å kunne delta i utviklingen til disse to fantastiske småtrollene.

2011 var året der kjærligheten i livet mitt for alvor skulle få grobunn. På ferie i Roma, på selve bursdagen min, gikk kjæresten ned på kne for å fri til meg. Foran kirken Santa Maria Maggiore. Det var det mest romantiske og rørende øyeblikket i mitt liv. Jeg har aldri vært så lykkelig. Svaret var selvfølgelig ja, og dermed er det duket for bryllup 14. juli.

Jeg vil også huske året 2011 som året for nye bekjentskaper. Jeg har vært mye sammen med fine Ingvild, som jeg opprinnelig møtte på Twitter. Utrolig at det å være aktiv på internett også gir utslag i form av nye venner i det virkelige liv. Gjennom Ingvild har jeg også blitt kjent med Stephaniè, ei fantastisk jente som jeg føler er veldig lik meg, og forstår meg og hvordan jeg tenker. Jeg gleder meg til flere kaffekopper i 2012.

Oppsummert har 2011 altså vært et vanskelig år på mange måter, men også fantastisk på andre måter. Det viktigste er uansett å se fremover, og det har jeg planer om å gjøre. Jeg gleder meg til 2012 og til å skape nye minner for fremtiden.

Jeg ønsker alle lesere all hell og lykke i det nye året.

Husk å tenke positivt og å aldri gi opp håpet. Aldri.

Riktig godt nytt år.

I går fullførte jeg den tyngste boken jeg har lest noen gang. Det har tatt meg litt tid å fordøye den. For å være ærlig, tror jeg aldri jeg vil klare å fordøye den helt. Innholdet var brutalt, trist og forferdelig. Det verste er nok at historien er helt sann, hentet fra vårt kjære Norge. Jeg føler meg tom innvendig.

Jeg snakker om boken “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.” Fortellingen om lille Christoffer som endte sitt alt for korte liv i en alder av 8 år. Mishandlet til døde av sin egen stefar. Sviktet av alle. Skole, barnevern, sykehus, familie. For ikke å snakke om rettssystemet, som brukte flere år på å få en dom mot stefaren, og som henla saken opp til flere ganger før mannen fikk sin rette straff. Det vil si: Jeg syns det er så ufattelig at mannen kun får 8 år i fengsel. Det er ett år i fengsel for hvert år Christoffer levde. Personlig syns jeg det er å slippe billig unna. I tillegg har han to barn sammen med Christoffers mamma, som jeg ikke fatter at han fortsatt har foreldreretten for.

Jeg får så uendelig vondt i magen og så lyst til å gråte når jeg tenker på hvor redd lille Christoffer må vært. Tenk å gå hjem fra skolen hver dag, i frykt for hva som måtte vente der. Noen av skadene han hadde tilsvarte en kraft på 50-90 km i timen. Enda mener stefaren at dette er skader Christoffer har påført seg selv. At han tok selvmord. At han selv ønsket å dø.

Som ansatt i skoleverket er jeg sjokkert over at dette ikke ble oppdaget før. Alarmen burde ha gått mye tidligere, både hos skole, familie og annet støtteapparat. Ikke en gang etter en sykehusinnleggelse der Christoffer var alvorlig skadet ble det gjort noen grep. At støtteapparatet rundt hans ADHD-diagnose var mer opptatt av å medisinere tilstrekkelig enn å finne årsaken til Christoffers problematferd, setter hele saken i et enda mer tragisk perspektiv.

At politiet etter første henleggelse setter de samme politifolkene på saken på nytt, er for meg en gåte. Man vet vel selv av erfaring at motivasjonen for å begynne på nytt med noe man allerede har sett seg ferdig med ofte er laber. At de samme politifolkene skal gjøre de samme avhørene og grave i de samme sakspapirene er utenfor min fatteevne.

Alle sviktet Christoffer.

Det er lett å være etterpåklok. Det vil ikke bringe Christoffer tilbake. Men jeg håper vi har lært av dette. At det aldri vil skje igjen. Vi har ikke råd til å miste flere barn på denne måten. Det er viktig å bry seg. Heller en gang for mye, enn en gang for lite. Ikke vær redd for å spørre, ikke vær redd for å melde bekymring. Du kan faktisk gjøre en forskjell i noens liv. Du kan utgjøre den store forskjellen.

Vi må aldri glemme Christoffer.

Christoffer

 

Summer, love and future

Det er midten av august. Hverdagen har så smått begynt å vende tilbake igjen. Det er likevel en annerledes hverdag. En hverdag med kribling i magen. En hverdag med nye utfordringer og ting å se frem til.

Jeg har hatt verdens beste sommerferie. Som lærer har jeg det privilegiet at jeg først har avspasering, og deretter ferie. Det gir meg ca 6 uker sammenhengende fri. Jeg klager absolutt ikke. Med en samboer ansatt i en annen bransje, må jeg deler av ferien klare å underholde meg selv. I år har jeg underholdt meg selv med Harry Hole. Harry Hole, sykkelturer og solsteik. Det har vært fabelaktig. Jeg skjønner godt at Jo Nesbø har blitt så populær. Bøkene hans er akkurat så spennende som krim bør være.

Årets ferietur for meg og sambo gikk i år til Roma. Roma er antakelig Europas beste by. Alltid nye ting å se på, og masse spennende historie. Vi var heldig med været alle dagene, bortsett fra den ene dagen hvor det fosset ned fra himmelen. Vi opplevde alle de store tingene: Colosseum, Vatikanet, Pantheon og Spansketrappen. Vi spiste pizza, pasta og bøttevis med iskrem. I tillegg kombinerte vi byferien med et par dager på stranden utenfor Roma. Det anbefales virkelig. Bare en halvtimes togtur til milevis med strender og herlig badevann. Vi virkelig storkoste oss.

Feriens høydepunkt var likevel som tittelen på dette innlegget tilsier: Kjærligheten. Kjærleiken. The love. For, min kjære samboer gjorde intet mindre enn å fri til meg på bursdagen min. I Roma. På trappene til Santa Maria Maggiore. Jeg gråt av glede. Jeg gråt av lykke. Og jeg er fortsatt så sykt lykkelig. Jeg skal gifte meg. Jeg skal gifte meg med den beste mannen i verden. Han vil tilbringe resten av livet sitt med meg. Bedre følelse enn det skal man lete lenge etter.

Å komme tilbake til hverdagen er altså litt annerledes enn det pleier. Kriblingen i magen er dominerende. Den gjør meg lykkelig. Jeg har jobbmessig utfordret meg selv til å være teamleader i år. Det byr på nye veier og oppdagelser for meg. Jeg er generelt sett ikke veldig modig, men jeg håper at rollen som teamleader kan få meg til å vokse og bli tryggere på hvem jeg er og hva jeg står for.

Jeg ser frem til å planlegge bryllup. Jeg ser frem til å jobbe igjen. Jeg ser frem til å tilbringe mer tid sammen med mine to små og fantastisk søte nieser. Jeg ser frem til å knytte enda sterkere bånd til min søster, som for meg fortsatt fremstår som sterkere enn noe annet menneske jeg har møtt. Jeg ser frem til å få nye bekjentskaper. Og til å utvikle meg selv som menneske både privat og karrieremessig. Jeg håper avslutningen på 2011 vil bli mye bedre enn starten.

 

Listemandag

Jeg fant denne listen hos fine hjartesmil og bestemte meg like så godt for å kopiere den.

Navn: Petrine.

Piercinger: Har et hull i hvert øre, men er sjeldent flink til å putte noe i dem. Ønsket meg en gang i tiden hull i nesen, men er i dag glad for at jeg stod over akkurat det.
Tatoveringer: En på høyre skulder. Initialene mine formet som en finurlig figur.
Lengde: Jeg er ikke stor, og elevene mine begynner å ta meg igjen. Måler 162,5 sånn ganske nøyaktig. Den halve centimeteren er selvfølgelig svært viktig.
Skostørrelse: 38
Hårfarge: Mørk blond tror jeg den kalles. Med noe rester av lyse striper nederst. Hørte jeg frisørtime snart?
Fregner: Nei, dessverre ikke.
Motto: Åh. Den var vanskelig. Men et av mine favorittsitater er følgende: “Don’t waste today regretting yesterday instead of making a memory for tomorrow.
Forelsket? Ja. Faktisk mer og mer for hver dag som går. (I samme mannen, selvfølgelig.)
Skulle du ønske at du bodde et annet sted? Tja. Jeg holder jo Bergen tett til hjertet og det er fortsatt litt sårt å tenke på at jeg flyttet derfra. Samtidig er jeg glad for å bo på Østlandet hvor været er betraktelig bedre. Ellers skulle jeg selvfølgelig ønske jeg kunne bo et sted med strand og varme. For en liten periode, om ikke annet. Og i NY.
Syns du at du er attraktiv? Absolutt ikke. Selvtillit har aldri vært min sterke side.
Hvilken shampoo bruker du? Jeg er vel ikke så flink til å ta vare på håret mitt, så det blir som regel noe fra dagligvarebutikken. Ikke de aller billigste variantene, da.
Hvilken parfyme bruker du? Issey Miyake. Den er fantastisk.
Hva er du redd for? Det er mye, kanskje litt for mye. Min største frykt er nok å miste noen rundt meg. Redd for sorgen det måtte føre med seg. Også er jeg fryktelig redd for å fly, selv om statistikken sier at det er trygt.
Liker du å vaske? Hehe, det er ikke akkurat min favorittsyssel. Men det må jo gjøres i blant.
Liker du bergogdalbaner? Elsker, elsker, elsker det. (Selv om jeg hyler så alle kan høre meg.)

Seneste?
Filmen du leide? Oi. Jeg har ikke leid film på så lenge jeg kan huske.
Filmen du kjøpte? Tror faktisk det var Sex and the city 2.
Personen du ringte? Mamma.
Personen som ringte deg? Storebror.
Tv-program du så? Det må ha vært det som nettopp stod på i bakgrunnen: Alt for Norge.
Person du tenkte på? Søsteren min. Som jeg er fryktelig glad i.

 

favoritt?

Låt: Akkurat nå er det “Someone like you” av Adele.
Greie å gjøre: Se TV-serier med kjæresten. Eksperimentere med nye oppskrifter. Ligge i gresset. Sole seg. Bade.
Sport: Sport er ikke helt min greie. Men, se på: Fotball. Utøve: Sykkel.
Klær: Tunikaer og kjoler.
Film: Åh, her klarer jeg virkelig ikke å plukke ut en favoritt.
Vin: Jeg er ikke så veldig kravstor, så J.P. Chenet er bra saker. Og en tysk vin jeg ikke klarer å finne igjen.
Serie: Grey’s anatomy, Desperate Housewives, Brothers and Sisters, Dexter, Breaking Bad. Lista er lang.

har du noen gang?
Grått over en gutt? Absolutt.
Grått over en jente? Heh. Ikke på kjærlighetsviset. Men over familiemedlemmer, ja.
Løyet for noen? Ja.
Vært i slagsmål? Heldigvis ikke.
Blitt arrestert? Nei.
Truffet noen fra internett irl? Jepp! Kjæresten snakket jeg vel først med på internett. Det har også vært noen andre.
antall?
ganger du har vært forelsket? Det har vel vært drøssevis av småforelskelser opp gjennom årene, spesielt i fjortistiden, men jeg tror det har vært tre sånne store seriøse forelskelser.
Ganger hjertet ditt har knust? To. Au.
Hjerter som har knust på grunn av deg? Tre som jeg kan komme på.
Jenter du har kysset? Ingen.
Personer fra barneskolen du fremdeles har kontakt med? Det er vel ingen jeg har jevnlig kontakt med. Bare på facebook.
Ganger navnet ditt har vært i avisen? Jeg tror det har vært to.

seneste?
boken du leste? Regines bok. Sterk bok om en tapper jente som dessverre tapte kampen mot kreften.
Personen du fikk e-post av? Min kjære.
Personen du fikk brev av? Ingen skriver vel brev lenger? Det må ha vært fra en brevvenn i fjortistiden.
Personen du fikk sms av? Svigermor!
Gangen hele familien din spiste middag sammen? Det var vel i helgen, faktisk. Pappa måtte innvie den nye gassgrillen. Kongen av gata! :)
Greia du kjøpte? Babyklær til min niese på 5 måneder.

 

Eg ser

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Noen utvalgte ord fra vår alles kjære Bjørn Eidsvåg.

Evig glad i deg. Uansett.

Eldre poster »