Etter å ha sett Debatten på NRK i reprise sitter jeg igjen med en følelse av maktesløshet. Ikke misforstå, mange av poengene som kom frem der var viktige, og ikke minst interessante. Likevel syns jeg mye av det som fremstilles i slike debatter er “lettvinne” løsninger, preget av null innsikt i hvordan lærerhverdagen egentlig er. Det er lett å sitte på rompa og synse, det er noe alle klarer. Å komme seg ut i skolen og gjøre det som blir sagt er noe helt annet.
Jeg er enig med politikerne i at det første som må tas tak i er lærerutdanningen. Den bør bli mer praksisrettet, og vi må fjerne allmennlæreren. Det er viktig, ja, nødvendig at lærere underviser i fag de er trygge på og føler seg kompatible til å undervise i. At jeg, med null kreative evner skal undervise i kunst og håndverk, eller at jeg, med null forståelse for noter og rytmer skal undervise i musikk, blir helt feil og er selvfølgelig en medvirkende faktor til at elevene heller ikke får den motivasjonen for faget som de burde ha. 7 uker undervisning i GLSM (Grunnleggende lese-, skrive og matematikkopplæring) er ikke nok. 7 uker praksis per skoleår er ikke nok til å gi relevant erfaring. Å lære om avdøde filosofer og tenkere fra oldtiden gjør en ikke nødvendigvis til en bedre lærer. Det jeg savnet mest ved fagene på lærerskolen var relevans til den hverdagen vi stod ovenfor. Praksissjokket er vel noe alle nyutdannede lærere har opplevd på nært hold.
At lærerutdanningen skal bli femårig er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Jeg mener heller at man skal jobbe for å forbedre den fireårige utdannelsen såpass at den er god nok til å utdanne gode lærere. Fem år på skolebenken for å bli lærer tror jeg kan gjøre mye med søkertallene i negativ retning. For å kunne forsvare en femårig lærerutdanning må lønnen heves betraktelig for at det i det hele tatt skal være mulig å betale tilbake fem års studielån. Antall søkere til lærerutdanningen taler for seg selv: Yrket er per dags dato ikke attraktivt nok til at nok mennesker har lyst til å bli lærere. Å øke utdannelsen til fem år uten å heve lønnen vil da være et dramatisk skritt i feil retning. Nå er jeg verken forsker eller politiker, så det er mulig at mine antakelser er helt på jordet, men jeg har likevel lov til å synse.
Det viktigste arbeidet for å øke søkertallene vil være å jobbe med å heve statusen på læreryrket. Gjøre det attraktivt å komme inn på studiet. Gjøre det vanskelig å komme inn, slik at kun de mest motiverte søker. Da jeg begynte på lærerskolen var det rundt 3,8 i snitt for å komme inn, og jeg må ærlig innrømme at jeg syns det var pinlig å søke der med mine 5,0 i snitt. Jeg følte at jeg kastet bort karakterene mine og at jeg burde bruke mine evner på et studie der min arbeidsinnsats på videregående ville bli verdsatt. Jeg angrer ikke på valget nå i ettertid, men jeg kan godt tenke meg at det er flere som tenker slik. At man kun trenger karakteren 3 i matematikk og norsk fra videregående syns jeg er direkte latterlig. Man kan sikkert bli en god lærer med 3 i matematikk og norsk også, men karakteren sier noe om arbeidsinnsatsen og motivasjonen til den som søker. Vi trenger fullt motiverte studenter for å kunne utdanne fullt motiverte lærere.
Dersom det femte året skulle være et rent praksisår, som det i debatten ble fremmet et forslag om, er jeg mer positvt innstilt. Jeg syns det er et spennende forslag, men likevel er det flere problemstillinger som kan være vanskelige: Hvem skal sette retningslinjer for hva som er en god lærer og hvordan en god lærer er? Hvordan skal dette vurderes? Undergraver man ikke integriteten til øvingslærerene de fire første årene dersom man stryker en kandidat det femte året? Det er mange sider som må vurderes.
Tilpasset undervisning er et overordnet mål, ja faktisk et lovpålagt krav i den norske skolen. Med klasser på opp mot 30 elever kan dette føles som en umulig og uoverkommelig oppgave for en lærer. 30 ulike personligheter. 30 ulike behov. 30 barn/ungdommer som vil bli sett og lagt merke til. I tillegg til å drive undervisning for disse 30 individene skal en lærer også fungere som en omsorgsperson, psykolog, førstehjelper og som en autoritet med disiplinære egenskaper. Jeg mener at det på dette grunnlaget er behov for høyere lærertetthet, altså færre elever på hver lærer. I tillegg ønsker jeg tydligere grenser for lærernes arbeid: Hva innebærer lærerjobben? Hvilke oppgaver har jeg, og hvor mye tid skal jeg legge ned? Som lærer kan man nemlig jobbe 24 timer i døgnet og likevel ikke være fornøyd. Man går ofte rundt med konstant dårlig samvittighet fordi man ikke har fått gjort det man skal eller fordi man ønsker å gjøre ting bedre. Det skrikes om variasjon i undervisningsmetoder, samtidig som lærernes tid blir mer og mer spist opp av byråkratiet. Jeg tror jeg snakker for samtlige lærere når jeg sier at variasjon er noe av det vi aller mest ønsker å lykkes med. Om det må gå på bekostning av byråkratisk arbeid – so be it. Lærerne trenger mer tid til å bedrive undervisning, noe jeg også har nevnt i dette innlegget.
Skolereality har blitt det nye store på TV. Jeg har sett samtlige episoder av det som er sendt, og sitter igjen med en følelse av at skolehverdagen ikke blir helt riktig presentert. Jeg har tidligere skrevet om “Blanke ark” på TVN, der tilsynelatende superpedagog Håvard Tjora underviser en liten gruppe elever og forbedrer resultatene deres betraktelig. Det nyeste nå er eksperimentet “Klasse 10B” der man har byttet ut de gamle lærerne med det som beskrives som “noen av de beste pedagogene i landet innen sitt felt”. Her er målet å gjøre klasse 10B til en av landets tre beste klasser på et halvt år. Her har lærerne kun sitt fag å konsentrere seg om, og kan dermed arbeide i ro og mak med å forberede gode og gjennomtenkte undervisningsopplegg. Dette forsvarer den tanken jeg kom med tidligere i innlegget, altså at allmennlæreren må vekk. Jeg tror mye er gjort allerede da.
Om jeg skulle gjøre noe så vågalt som å prøve å oppsummere sammensuriet av en tekst, så tror jeg vi ender opp med følgende: Bort med allmennlærere. Færre elever per elev. Høyere opptakskrav på lærerskolen. Høyere lønn for utdannede lærere. Mer praksisrelevant undervisning. Mer praksis. Mer av alt. Uansett hva som skjer, tror jeg det blir svært spennende å følge skoledebatten fremover. Jeg regner med at det er mange som er uenige med meg, og som mener at andre løsninger er mye bedre enn det jeg har foreslått. Men det er jo nettopp det som er så fint: Mangfoldet i meninger sikrer et bredt spekter av vurderinger og vinklinger. Det tror jeg ene og alene er positivt.
(Bildet er linket til kilden)
