Jeg logget inn på min gamle Blinkprofil her om dagen for å se hvordan jeg var for noen år siden. Jeg kom da over denne på profilen min. Den gang fant jeg teksten på det store internettet. Jeg har ikke lykkes i å finne tilbake til den orginale og opprinnelige kilden.
Tenk deg at det finnes en bank som fyller kontoen din med 86.400 kr hver morgen, den fører ikke penger over til neste dag. Restbeløpet slettes hver kveld. Alt du ikke får brukt i løpet av dagen slettes.
HVA GJØR DU?
Tar ut hvert eneste øre selvfølgelig!
Vi har alle en slik bank.
Den heter tid.
Hver morgen får du 86400 sekunder og hver kveld slettes restbeløpet, alt som du ikke har fått investert i en god sak slettes.
Du får ingenting med deg.
Det tillates ingen overtrekk.
Hver dag åpnes en ny konto for deg.
Hver natt brennes restene av dagens beløp.
Hvis du ikke lykkes i å bruke opp dagens innskudd er tapet ditt.
Du kan ikke gå tilbake
Du kan ikke ta ut morgendagens penger.
Du må leve i nuet på dagens innskudd.
Invester dem slik at du får det meste ut av dem i form av helse, lykke og suksess.
Tiden går.
Gjør det meste ut av dagen.
For å forstå verdien av et år, spør en student som strøk et fag.
For å forstå verdien av en måned, spør en mor som fødte for tidlig.
For å forstå verdien av en uke spør forleggeren av en ukentlig avis.
For å forstå verdien av en time, spør ett forelsket par som venter på å møtes.
For å forstå verdien av et minutt, spør en person som akkurat mistet toget.
For å forstå verdien av et sekund, spør en person som akkurat unngikk en ulykke.
For å forstå verdien av et hundredels sekund, spør en person som vant sølv i Olympiaden.
Verdsett hvert eneste minutt dere har, og verdsett det mer fordi du delte det med en spesiell person, spesiell nok til å bruke/dele din tid.
Husk at tiden ikke venter på noen.
Gårsdagen er historie.
Morgendagen et mysterium.
Dagen i dag en gave.
Det er derfor det på engelsk heter the present, altså gave.
Jeg har akkurat lest boken “Sammen til verdens ende”. En bok om tapre Tone og hennes samboer Espen som sammen kjempet mot kreften Tone til slutt måtte gi tapt for. Selv om historien i seg selv er tragisk, er det likevel Tones tankesett som sitter igjen hos meg. Selv som dødssyk hadde hun en glede, optimisme og positivisme jeg sjeldent har sett maken til. Hun satte pris på de små tingene. Levde livet. I nuet. Hver dag som om det skulle være den siste. Det slår meg at dette er noe alle burde gjøre, deriblant meg selv. I en hektisk hverdag er det ikke like lett å sette pris på alt det som skjer. Ordtaket “alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet” er meget treffende og noe alle burde å søke å etterleve.
Jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å glede meg over de små tingene. Jeg bekymrer meg. For alt. Hver eneste lille ting i verden blir et problem. Jeg er redd. Alt jeg gjør kan være farlig og potensielt skade meg. Jeg krisemaksimerer. Frasene “tenk om” og “hva hvis” er alt annet enn ukjente fraser i mitt vokabular. Det er alltid det verste som kan skje. Jeg eier i tillegg ikke selvbilde og er mer opptatt av hva andre mener om meg enn å like meg selv. Jeg prøver hele tiden å leve opp til forventninger. Mine egne og de forventningene jeg TROR andre har til meg. Jeg føler meg derfor som en utakknemlig drittunge etter å ha lest Tones historie. Jeg har faktisk noe å glede meg over. Jeg har ingen grunn til å bekymre meg. Jeg må bare stoppe opp og se bedre etter. Jeg har en samboer som elsker meg. Jeg har en flott leilighet. Jeg er frisk. Jeg har en jobb som skaffer meg fast inntekt. Jeg LEVER.
Jeg tror mange, inkludert meg selv, venter med å leve livet i påvente av at noe bedre skal dukke opp. Vi drømmer om penger, luksusvillaer, barn, karriere. Men det er dette du får. Det er nå du må leve. Du vet aldri hva som venter rundt neste sving. Plutselig skjer det noe uforutsett. Man kan ikke se seg tilbake og angre på at man ikke gjorde mer ut av de små tingene. Lev livet nå.
“Life is what happens when you’re busy making other plans”.
I mange år har jeg ventet på dette øyeblikket. Lengtet. Endelig gikk drømmen i oppfyllelse: Jeg flkk besøke Paris. Åtte dager i den fantastiske byen.
Trygt hjemme på norsk jord er det en mengde inntrykk som sitter igjen. Som skal bearbeides. Som skal gjemmes på. For det har vært helt fantastisk. Jeg har levd som på en sky hele uken. Været har vært strålende. Å tilbringe tid i en så romantisk by med den personen som betyr mest for deg er heller ikke å forakte.
Jeg har vært på toppen av Eiffeltårnet. To timers tålmodig køståing måtte til før de bratte heisene førte meg til topps. Tårnet er så høyt som du tror det er – og enda litt til. Jeg har sittet inne i Notre Dame og følt på stillheten. Latt meg fascinere av det fantastiske byggverket. Tent lys for min døde mormor og for at min mors helse skal fortsette å være god. Jeg har fulgt i Amelies fotspor og gått opp trappene til den praktfulle Sacre-Coeur. Jeg lot meg fenge av to musikkspillende briter som åpent fortalte at de skulle bruke pengene de fikk på “moro” i Amsterdam. Jeg har latt meg trollbinde av palasset i Versailles. Jeg har gått hånd i hånd med min kjære i den enorme hagen bak palasset. Jeg har latt meg overraske av fontener som plutselig dukker opp og holder fantastiske fonteneshow. Jeg har spist ferske baguetter og crossianter til frokost. Jeg har spist på søte gaterestauranter. Jeg har vandret opp og ned Champs-Elysees. Jeg har vandret i Latinerkvarteret. Jeg har vært på LaFayette uten å handle noe mer enn et puslespill til min nydelige lille niese. Jeg har sittet i parken en sen julikveld og ventet på at Eiffeltårnet skulle tennes. Jeg har vært forelsket. Jeg har kysset. Jeg har holdt hender.
Jeg har lært at “O la la” er et meget brukt uttrykk, spesielt da under en VM-finale. Jeg har lært at et gangfelt uten rød/grønn mann i Paris ikke betyr at bilene stopper for deg når du vil over. Jeg er enda ikke helt klok på forskjellen mellom Cafe, Brassiere og restaurant. At franskmenn er dårlige i engelsk er kanskje ikke så rart når alt av TV-serier, reklamer og sanger er dubbet. Jeg har observert at det i Paris ikke er så mange franskproduserte biler, men desto mer av scootere med både to og tre hjul. Jeg har erfart at Nike Store ikke selger Nike Shox, til min store skuffelse. Metrotunnelene er prydet av tagging, mest sannsynlig utført med livet som innsats. Jeg har erfart at service på restauranter er vanskelig. Det tar ofte lang tid før man blir servert, og gjerne glemmer de også hva du har bestilt.
Jeg har lært at Paris er en by jeg vil besøke igjen. Og igjen. Og igjen.
Jeg har trent på Elixia en stund nå. Jeg har gått fra å ha et passivt liv, til å ha et realtivt aktivt liv. Det kan selvfølgelig bli enda bedre, men jeg er stolt av meg selv og innsatsen jeg har lagt ned så langt. Jeg mener selv jeg har kommet langt når jeg ikke lenger syns det er forferdelig og et ork å dra på senteret. Det har blitt en vane. Slike vaner er gode å ha.
Nå var det egentlig ikke hvor flink jeg har vært som skulle være temaet for denne posten. Som medlem på Elixia møter jeg på mange mennesker. Enkelte legger jeg spesielt merke til rett og slett fordi de gjør noe som er verdt å legge merke til. De siste dagene har jeg lagt merke til hun som alltid snakker i telefonen når hun trener. Om det er tredemølle, elipsemaskin eller sykkel – hun snakker ALLTID i telefonen. Jeg er litt nysgjerrig på hvordan det høres ut for den i andre enden.
I dag var det en dame på ca 40 som fikk min oppmerksomhet. Hun trente i olabukse og ballerinasko. Det kan da umulig ha vært komfortabelt?
Jeg funderer over alle menneskene som er på senteret. Ryktene om at det kun er de som bygger muskler som går på treningssenter er for lengst avlivet. Her finnes det folk i alle fasonger og utgaver. Du har han med parykk. Du har han som stønner så høyt at du nesten blir litt skremt. Du har fnisejentene som helt tydelig er ute etter å gjøre inntrykk på han muskulløse i singlet. Du har hun som føler at alle stirrer på henne og som aller helst ønsker å være usynlig. Du har den spreke mannen i sin beste alder som løper mil etter mil på tredemøllene. Du har han som kun er ute etter å vise seg frem. Du har han som er der en gang i måneden for å lette på samvittigheten. Du har han som trener seg opp til å sykle Oslo – Trondheim. Du har de som bruker apparatene helt feil og som du ikke kan gjøre annet enn å smile av. Du har han i panikkalderen som bruker tusenvis av kroner på personlig trener. Variasjonen er stor og ikke minst fascinerende. Jeg tar meg stadig i å fundere over hvem alle disse menneskene er. Hvilken historie de har. Hva de tenker. Hva de gjør til vanlig. Det er litt spennende. Og litt fint. Alle er vi der uansett med et felles mål: Å få en sprekere og sunnere livsstil.
Jeg innrømmer det. Jeg ser på Paradise Hotel. Ikke fordi jeg syns det er så fantastisk bra, men fordi ett eller annet ved menneskene der fascinerer meg. Jeg forstår virkelig ikke hvordan man kan samle så mange oppmerksomhetssyke mennesker på ett sted. Mennesker som ikke ser konsekvensene av å delta i et slikt program. Mennesker som gir faen i hvordan de fremstiller seg selv for resten av befolkningen. Mennesker som gladelig har sex på TV foran mange tusen seere. En av deltakerne er lærerstudent. Som rektor ville jeg vært særdeles skeptisk til å ansette noen som har deltatt i Paradise Hotel, i allefall dersom jeg hadde sett hva som foregikk der inne.
I går røk deltakeren Karoline Berget ut av hotellet etter at hennes såkalte bestevenninne der inne dolket henne i ryggen. Diskusjonen raser på Victoria Norrmanns blogg der folk skriver de verste av de verste tingene. Selvfølgelig anonymt. Det er helt utrolig hvor mye folk kan lire fra seg så lenge de sitter trygt bak et tastatur uten å måtte forsvare eller stå for det de mener. Noen prakteksempler fra kommentarfeltet er som følger:
“jeg har lyst til å reise fram og tilbake mellom oslo-skien bare for å “tilfeldig” møte på deg og spytte deg NED!!!” , “Fyfaen, din falske fitte!” , “stikk å brenn med den grineleppa di, ser konstant ut som en sutreunge, hater deg og det tror jeg resten av norge også gjør akkurat nå!!!!!!”, “Enig med mina. du er SERRIØST det dårligste,mest ondskapsfulle, ufyselige,tåpligste,fæleste,og mest kvalmeste menneske jeg har sett.”, “For ei HORE du er!!! Håper trikken kjører over deg!!!”
Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Jeg trodde virkelig ikke det gikk an å si så mye stygt til en person, men de foreløpige 1312 kommentarene på bloggen hennes tilsier noe annet. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at 95% av alle disse kommentarene er anonyme heller. Det ironiske er jo at de bruker masse tid på å fortelle Victoria hvor kald, kynisk og følelsløs hun er som sendte Karoline hjem, men så er de akkurat like kalde og kyniske selv? Ved å slenge dritt til en person man overhodet ikke kjenner synker man så lavt man kan komme. Det er min oppriktige mening.
Det er altså trøbbel i Paradis. Programmet engasjererer. Først og fremst fjortiser vil jeg anta, men også skuelystne og oppegående voksne slik som meg. Jeg lar meg fascinere. RealityTV tar stadig nye vendinger. Nå må det vel snart være slutt på bølgen?
Denne reklamen har gått lenge på TV nå, men jeg velger likevel å dele den med dere. Den er så utrolig enkel, men likevel treffer den meg i hjertet hver eneste gang. Det trenger ikke være så avansert for å få frem et budskap, altså. Få opp øynene – bli Plan-fadder nå.
Jeg vet at denne er gammel, og at de fleste som er bereist på det store internettet har sett den før. Likevel velger jeg å poste den her, rett og slett fordi den er så utrolig morsom. For de som ikke har fått med seg hva Chatroulette er (går det an?) så er det en tjeneste hvor man kan koble seg til tusenvis av fremmede i hele verden så lenge man har et webkamera. Ett klikk og du videochatter med en vilkårlig person på et annet kontinent enn deg selv. Er du ikke pen nok eller interessant nok blir du klikket vekk kjappere enn du rekker å si “å”, så vær kjapp. Er du en sart sjel bør du imidlertid styre unna tjenesten, da den oversvømmes av overkåte menn med et utpreget behov for å vise frem sine edlere deler. I denne videoen er det ingen edlere deler, kun 5 minutter og 28 sekunder med ren moro:
I går var min kjære og jeg på Rockefeller for å se Tom McRae spille. Dette ble den andre gangen vi så ham live, og jeg kan med en gang si at det ikke blir den siste. Det var rett og slett en magisk aften. Jeg ble trollbundet, bergtatt og opp i ørene forelsket i denne fantastiske mannen og musikken. Virkelig. Det var magisk. Det var en mer sprudlende utgave av Tom vi fikk se, med skikkelig band som til tider tok helt av på sanger som i utgangspunkte er rolige og melankolske. Fantastisk. Det hele toppet seg med en deilig cover av “Umbrella”, bare byttet ut med “Tombrella”. Det var en perfekt komponert blanding av gamle og nye sanger, og jeg virkelig storkoste meg. Jeg anbefaler virkelig alle som enda ikke har hørt noe av denne geniale mannen å sjekke ut musikken kjapt!
Da jeg bodde i Bergen var jeg plaget av han jeg kalte “borremannen”. Det ble borret både morgen, natt og kveld uten at jeg visste hvor lyden kom fra. Glad var jeg da jeg forlot Bergen for det velkjente østland og var fornøyd med at jeg endelig skulle få fred for plagsomme lyder og mennesker i boligkomplekser. Lite visste jeg hva som ventet meg da jeg over 1 og 1/2 år senere bestemte meg for å kjøpe leilighet sammen med kjæresten i et lite, men koselig borettslag.
På visning fikk vi høre at det var veldig stille i blokka. Nesten for stille. Jeg har i ettertid fundert over om den daværene eieren innerst inne visste om det som ville vente oss, eller om dette er et fenomen som startet etter at vi overtok leiligheten.
Første gangen jeg opplevde “hoiemannen” var en natt rett etter at jeg hadde lagt meg. Jeg var halvsyk av bronkitt og i dårlig form. Facebookoppdateringen min fra 4. november 2009 bevitner det første “møtet”: “Petrine lurer på om gamlingen som sager ved i garasjen og skraper vekk løv fra asfalten rett utenfor vinduet mitt med en spade tenkte over hva klokka var da han begynte. Og om han tenkte over hvor mye det forstyrrer en halvsyk lærer som prøver å sove.” Det skulle vise seg at dette ikke ble det eneste jeg skulle ha med han å gjøre.
En kveld like før jul oppdaget kjæresten og jeg at den samme mannen styret fælt i garasjen sin. Nysgjerrige som vi var sniktittet vi fra bak gardinen. Det viste seg at han denne dagen skulle utføre “prosjekt skjære-ned-trær-i-naboens-hage”. Om naboen oppdaget hva som pågikk eller om han en dag ved en tilfeldighet oppdaget at halve treet han en gang hadde i hagen var borte, vites ikke.
Det skulle vise seg å bare være begynnelsen. Siden den gang har hoiemannen velsignet oss med daglige “HOI!” (derav navnet). Han banker, hører radio og roper “HOI!” med jevne mellomrom. Om han ikke roper “HOI!” er det andre fraser som blir ropt ut, uten at vi noen gang har vært i stand til å tyde hva han sier. At han har en litt annen døgnrytme enn oss andre i blokka, innebærer sporadiske vekkinger om natten. Den foreløpig siste gangen vi ble vekt ble også delt på Facebook: “Petrine har en eller annen nabo i blokka som ikke forstår at det å snekre klokken 04:18 om natta er fryktelig dumt for resten av de som bor der. I tillegg har jeg lært at det ikke er lurt å planlegge storyline i 6 timer i strekk påfølgende ettermiddag”. I skrivende stund er det Julekveldsvisa som synges, samtidig som det hamres for harde livet.
Dere lurer kanskje på hvorfor vi ikke har vært på døra og klaget for lengst. Det er flere grunner til det. For det første vet vi ikke helt hvilken leilighet mannen bor i eller hvor lyden kommer fra. Det vil derfor være flaut å møte opp hos alle naboene og spørre om det er de som bruker natten på å hoie. For det andre er vi overbeviste om at dette er en mann som ikke er helt ved sine fulle fem. Vi tviler sterkt på at han vet hvor mye han plager sine naboer. Han er ved flere anledninger sett sammen med en dame i helseuniform, noe som kan tyde på at han har besøk av hjemmehjelp, sykepleier, you name it. Han er dermed under oppsyn av noen, og vi føler det vil være feil av oss å blande oss inn i det. Hvilke grunner som ligger til veie for at denne mannen i det hele tatt får lov til å bo alene er dog et mysterium. Klarer han seg virkelig selv?
Når alt kommer til alt er det jo bare synd på ham. Man må mangle mer enn bare sosiale antenner om man ikke forstår at man forstyrrer naboene ved en slik opptreden. Om jeg møter en av naboene som har bodd her lenger enn meg, skal jeg spørre om de også hører ham. De kan sikkert gi meg informasjon om det har pågått lenge, eller om det er et nytt fenomen. Inntil da får jeg vel bare leve med “HOI” i tide og utide. Hvem vet, kanskje jeg ender opp med å rope det selv til slutt.
